Så var det slutt på “Soot in the Eye.” Som unger i Brooklyn lydde “Syttende mai” som de engelse ordene for “sot i øyet.” Jeg var tilbake i New York ei veke for å feire og skulle bu hos Myrna Fredriksen Scott og Tom i bydelen Staten Island. Jeg og Myrna vokste opp sammen i 59th Street kjørkja. Mødrene våre var begge med i Fredens Bånd Kvinneforening eller “Freddy’s Band” som vi kalte det. Henne mor kom fra Jølle på Lista og hennes far kom fra Kristiansand. Men hun forteller stolt at hun hadde ei tante fra Fjotland.
Feiringen begynte på Staten Island på sjølveste 17. mai. Jeg og Myrna skulle dra på Nansen Lodge som er en av de to Sons og Norway lodgene på øya. Nansen kjøpte en bondegård på 50-tallet der de bygde klubbhus. Før Verazanno-brua blei åpna i 1964, hadde Staten Island kun ferjebindelse med resten av New York City med ferje til Brooklyn og Manhattan. Husker godt alle timene med venting for å bli med ferja fra Brooklyn og de gangene jeg presterte å bli sjøsjuk på overfarten. Med brua kom masse husbygging og en masse folk flytta fra Brooklyn til Staten Island, ikke minst italienere, men også en god del nordmenn.
På Nansen blei det spilt opp til dans med Sverre Risdal fra Arendal , her var det sang med Hellvik mannskors (utenfor Egersund) som hadde kommet til New York for å feire 17. mai. De hadde tidligere på dagen sunget i Sjømannskjerka på Manhattan der dagen alltid feires på sjølve dagen. Der var det flere enn 1000 mennesker tilstede. Heldvigvis hadde menigheten fått lov til å stenge av hele gata foran kjerka for å ha “block party” ute i tillegg til arrrangementene inni sjølve kjerka.
Men det som imponerte mest på Nansen var maten. Har var det dekka koldtbord med fiskeboller, kjøttboller, kjøttpølser, medisterpølser, laks, sild, ost og masse salater. Alt gikk ryddig for seg der bordnumrene blei trukket ut etterhvert. Da desserten blei servert fant vi ut at nordmenn her i New York kanskje har lært noe av å bu her. Er du redd for at det ikke er nok krumkaker, kransekake og riskrem, gjelder å det være først i køen. Jeg og Myrna stod i køen og plutselig hadde vi fem eldre damer foran oss. Ingen grunn til bekrymring, det var plenty mat, alle var nok stoppfull etterpå.
Dagen etterpå gikk turen til Brooklyn og Viking Festival. Dette skjer i Bliss Park som egentlig heter Owl’s Head Park. Det finnes imidlertid en forklaring på navnet vi alltid brukte. Det var Bliss-familien som ga byen eiendommen for å gjøre det til park. Her skulle jeg møte en jødisk kammerat som bur i bydelen Queens som kom sammen med en kammerat fra Indonesia. Her fikk de møte viking/norsk kultur med alt fra vikinghjelm i plast med horn til demonstrasjon av ekte viking-ferdigheter, underholdning samt ertesuppe, lapskaus og karbonadesmørbrød med løk.
Dette er bydelen Bay Ridge som tidligere hadde en stor norsk minoritet. I dag er araberne de store minoriteten. Derfor valgt vi tre å dra på arabisk restaurant. Her var dagens rett, vaktel. Denne måtte jeg prøve. Kammeraten min er vegeterianer og ba meg å ikke snakke om at jeg spiste to små søte fugler.
Kvelden var ung og neste stopp var 66th Street kjørka. Han som skulle tale etter paraden neste dag skulle fortelle om en stiftelse han hadde starta. Dette var kvindølen Rune Edvardsen som fortalte om Dina Stiftelsen og arbeidet blant voldtatte barn i Congo. Han rørte ved hjertene og da han fortalte om jentene de ikke hadde plass til blei det satt i gang innsamlingaksjon i Brooklyn.
Søndag var den store dagen i Brooklyn. Det starta med brunch med Brooklyn Norwegians on Facebook. Dette er gruppa jeg starta i 2011, og vi har nå flere enn 2400 medlemmer. Vi var på et sted som heter Salty Dog. Her gikk maten og praten ned på høykant. Så var det tid å stille opp for å gå i paraden. Værmeldinga som hadde sagt at det skulle klarne opp, viste seg å ikke være sant. Vi marsjerte i duskeregn. Miss Norway of Greater New York valgte å bare være med på en del av paraden. Hun satt i åpen bil og ville ikke ødelegge hårfryseren. I gruppa vår var kvinnene stolt av å masjere og kalte det bare “a bad hair day”.
Vi i Brooklyn Norwegians gruppa hadde omtrent 50 stykker som masjerte. Den mest sjarmerende var den lille jenta med oldefar fra Fåland i Hægebostad. Hun hadde fått nye solbriller dagen før og de måtte hun sjølsagt ha på til tross for regnet.
Etter paraden var det taler og sang ved Leif Ericson Park. Så var det tid til mat og turen gikk til Danskeklubben der Smörgåsbandet underholdt og det jeg hadde karbonadekaker med kokte “jårpla” og kålstuing til middag. Dagen blei avslutta med Norsk nasjonalfest i 66th Street kjørka der Rune Edvardsen talte og etterpå var det rundstykker og kaker nede i kjelleren. Der satt det kvindøler rundt et bord og en av dem, Ole Hansen, som var på besøk nevnte spalten til han Erling Dugan som skreiv fra Brooklyn og som han syns var bra. I det jeg setter meg ned, ser jeg Rune peke mot meg.
Jeg ser tilbake på ei veke der jeg fikk treffe masse mennesker, spise god mat, være stolt av å være norsk samt være stolt av å ha vokst opp i Brooklyn.
//Erling Dugan
Foto: Janet Faaland og etterkommere