Jeg var fem, vi skulle flytte fra Kvinesdal til Brooklyn, jeg snakka bare kvinesdalsk. Vi budde i Nese’ og nå venta storbyen på oss. Vi flytta i mars og jeg skulle begynne i førsteklasse i september. Jeg var fylt med en spenning og redsel.
Det blei ikke å lære engelsk fra første stund. Heime i Kvinesdal var det bare å gå ned trappa og ut på veien for å leke og treffe venner. Mamma var alt for redd for å slippe meg ut i Brooklyn og det blei til at jeg lekte aleine på golvet i stova.
Da første skoledag kom i september, bestod det engelske ordforrådet mitt av: yes, no og don’t touch it. Jeg dro sammen med mamma og ei fra Narvestad eller gift Narvestad (navn?) som skulle fungere som tolk. Skolen var PS 94. Frøken het Mrs. Livingstone, som var helt fantastisk. Innen det første året snakka jeg engelsk som en innfødt. Vi brukte norsk heime og norsken, eller rettere sagt kvinesdalsk med litt fjotlandsk, ble holdt ved like.
Alt dette var nytt og ukjent, ikke bare for meg, men også for mamma og pappa. Én dag i uka var det assembly. Da var hele skolen samlet i 4. etasje på skolen. Den dagen måtte vi gutter gå med blå bukser, kvit skjorte og rødt slips. Hvis ikke, fikk vi ikke lov til å delta og det kom trussel om å måtte gå til rektor. Men det var faktisk slips-tvang hver dagen, og hver morgen i førsteklasse måtte vi stille opp foran i klasserommet for å kontrollere at neglene og ørene våre var reine og at vi hadde lommetørkle.
Den andre svært alvorlige begivenheten var “Parent-teacher conferences”. Et par ganger i året skulle foreldrene komme for å snakke med lærerne. Dette blei mammas oppgave. Pappa klarte på en eller annen å slippe unna dette. Dette blei igjen en oppgave som krevde tolk de første åra. Mamma dro, svært nervøs. Hun visste det var lite hun og pappa kunne gjøre for å hjelpe meg med skolearbeid. Det var ingen grunn til bekymring. Men det var én ting som de forskjellige lærerne klaga på da det gjaldt meg. Jeg hadde en tendens til å snakke med de andre ungene rundt meg da jeg kjeda meg.
Dette stod også i kommentarfeltet i karakterboka mi. Denne måtte også et foreldre skrive unna på hvert kvartal. Da hadde jeg oppgaven å skrive: WE ARE GLAD HE IS DOING WELL på et stykke papir. Denne teksten kopierte mamma eller pappa inn i karakterboka sammen med underskrift.
“Jordbruk” var også en del av skoleopplegget. Poteter og gullrøtter blei holdt oppe med tannpirkere og balansert på toppen av en avkutta melkekartong. Alle var merka med navn og vi hadde oppgave med å ha riktig mengde vann til alle tider for å få dem til å vokse. Jeg tok oppgaven svært alvorlig, jeg visste hvor skuffa Gud ville være hvis poteten eller gullrotten skulle død. Vinduskarmene i klasserommet, stod tette med alle kartongene.
Melkekartongene hadde vi faktisk nok av. Vi hadde med oss penger til melk og en snack hver dag. Det var stor stas det året jeg var “milk monitor”. Vi dro fra klasserom til klasserom for å levere helmelk. Dette var før “blåmjelk” hadde blitt et krav.
Skolen hadde verken spisesal eller gymsal. Kjelleren var stedet vi spiste nista vår. Det var flaut å sitte med stumpeskjeva med gulost der alle de “amerikanske” ungene hadde “peanutbutter and jelly”. Det var ikke mulig å overbevise mamma om å endre menyen, men jeg må innrømme at jeg faktisk ikke likte peanutbutter and jelly. I tillegg til pålegget fantes et annet “problem”, nista mi hadde ofte heimebakt brød. Dette var før det igjen blei populært å bake sjøl. Vennene mine var fascinert. Akkurat som melk, som kom fra en butikk og ikke kua, var det vanskelig å forstå at brød kunne komme fra et annet sted enn en butikken.
I førsteklasse var jeg veldig glad de dagene jeg kunne dra heim til lunsj. Vi hadde faktisk én time og hvis mamma ikke var ute på “klinejobb”, kunne jeg komme heim til favorittlunsjen min, fløyelsgraut.
Skoledagen begynte alltid på samme måten. Med hånda over hjertet reiste vi oss og sa “Pledge of Allegience” der vi lovte å være lojal overfor USA. Etterpå var det å synge nasjonalsangen, Star Spangled Banner, mens melodien lydde over høyttaleranlegget. Den ene dagen det var assembly skjedde dette da vi alle var samla. Den dagen blei det også lest et kapittel fra Salmenes bok og rektor ba en bønn etterpå. Da jeg begynte på junior high school var dette blitt forbudt og det var slutt på bibel og bønn i de offentlige skolene.
I Norge strikka gutten skjerf. Vi brukt garn og lagde ting på netting. Det var ideelle morsdagspresanger og bursdagspresanger. Vi skulle utvikle fantasien og lage egen design. Mor mi fikk en rekke forskjellige bokmerker. I fjor så jeg i bibelen til mamma på aldersheimen, og der lå et av dem.
Men sjølsagt var det fokus på engelsk og regning. Det å skrive pent var like viktig som å lære å lese, og begge skulle være unnagjort det første skoleåret. Dette var før fonetikk ble populært og vi brukte “word recognition”-metoden. Dette betyr at du leser ved å gjenkjenne ord istedenfor å for uttalte hver bokstav. Så var det videre med å lære grammatikk. Når tid som helst i løpet av dagen kunne vi bli bedt om å stå opp å ramse opp en av gangetabellene uten å nøle. Alt skulle være “second nature”.
Har oppdaga at mye av lærdommen sitter fast på grunn av pugging og at deg jeg lærte sitter fast nettopp som “second nature”. Og jeg setter pris på lærere som så på sin oppgave som et kall og det jeg fikke lære og har brukt seinere i livet.
//Erling Dugan
Foto: Bokmerkeprosjekt med netting og garn