Foto: Familien Dugan, Kirsten, Astrid, Johannes, Erling
Det hele begynte i 1922 på garden Netland i Fjotland. Sistemann, mor mi, blei født. De eldre søskene var alle oppkalt etter andre slektninger. Derfor spurte mamma sin far hvem hun var oppkalt etter og fikk vite at hun var oppkalt etter ei gammel jente borte i Eiken som heit Astrid.
Tida på Netland blei kort. Bestefar, Ole Andreas Netland, hadde skrevet under på et lån som blei misligholdt av en slektning og bestefar mista garden. Mamma fekk vokse opp under fattige kår i Risnes der bestefar leide et hus. Heldigvis var åna nærmeste nabo og fisk sto på menyen ved de fleste måltidene. Det utrolige er at nettopp steikt makrell var mammas favoritt gjennom hele livet. Dette var før brua blei bygde i Risnes og mamma tjente penger ved å ro over åna for å hente folk som kom oppover dalen med ruta og skulle til Risnes. Bestemor, Bolette Ovedal Netland, var alltid redd at mamma skulle drukna da hun skulle ut å ro og derfor fikk hun aldri lov til å lære å svømme.
Gjestfrihet sto i høgsete i heimen i Risnes. Da gjestene kom blei alltid satt fram mat på bordet. Men mamma fortalte om den ene gangen da hennes mor ba henne hente mer på kjøkkenet. Mamma gjorde som hun ikke hørte det, men bestemor ga seg ikke før mamma utbrøt: “Dør æ’kje meir på kjøkkene.”
Mammas store drøm var å bli barnepleier. Dessverre kom krigen og drømmen kunne aldri gå i oppfyllelsen. I stedet blei å å jobbe på Knaben. En fordel ved å jobbe der var alle de unge menn som blei tvangssendt dit av tyskerne. Blant dem var en unge kvindøl, Johannes (i Bakkan) Dugan. Første gang mamma fikk så ham var da ha var på veg til utedoen. Det var visst “Love at first sight.” Det blei bryllup og bestemor leverte inn gull som blei smelta om til gifteringer.
Kirsten blei født og det blei å bu på forskjellige steder. Pappa dro på anlegg. Han var blant anna på Mår-anlegget og hele familien dro til Rjukan og opp med taubanen for å bu på Hardangervidda. Da jeg blei født budde de på Rafoss der de leide gård og pappa jobba på Trælandsfos. De sleit hardt og pappa dro til Brooklyn i 1955, mens vi flytta til Åmot og så til Liknes. Rart å tenke at der vi bodde midt i “Nese” hadde vi ikke bad. Lørdagsbadet fant sted i en balje på kjøkkenet og utedoen var opp mot Fjotlandsgata.
Mamma ville ikke til Amerika, men til slutt gikk hun med å dra i 2 år. I mars 1959 gikk turen til Brooklyn og mammas “to år” i Amerika varte fram til 1974. Mamma regna alltid disse åra som de beste. Her var det familie, venner, kjentfolk , kvinneforening, menighet, norske butikker, arbeid. Men i 1974 var alt dette på veg til å forsvinne i det Brooklyn var under stadig forandring. Turen gikk “heim” til Kvinesdal og nytt hus i Hamrebakkan. Her skulle det vise seg at den beste “menigheten” var faktisk “Hjerte- og lungeforeningen.” Der fant de gode venner og ei gruppe som de kunne støtte og bli støttet av.
Åra i Brooklyn hadde satt sine spor, ikke minst språkmessig. Mamma forsøkte å ikke “mikse”, men var ikke alltid helt vellykka. En gang var hun inne i en butikk i Liknes og spurte: “Kan eg få en “resit” for eg ska’je ha de’ sjæl.”
Pappa døde i 1994 og mamma flytta “ner a Nese.” Der var alt innen gangavstand.
De siste 11 åra har mamma budd på Kvinesdalsheimen på samme post hele tida, Post 3. Jeg kan ikke fortelle hvor stor pris seg setter på betjeninga som har tatt seg mamma. Jeg veit at hun ikke alltid har vært den ideelle pasienten. Jeg har også sett åssen en kjærlig stemme har roa henne ned og frykten har forlatt hennes ansikt.
Nå er all frykt borte for henne, og jeg sitter igjen med minnene fra hennes lange liv.
//Erling Dugan