Graut-teamet fra grautfesten i 59th Street kjørkja. De laga grauten i 30 år (etter episoden med skåve). Fra venstre til høyre: Aslaug Fredriksen, Selma Abrahamsen, Tora Abrahamsen (Selma og Tora kom fra Lyding). Foto: Myrna Fredriksen Scott.
Da jeg vokste opp i Brooklyn var det mange som dro på gudtjeneste på julafta. Men vi var ikke blant dem. Det var liksom ikke plass i programmet til det. Graut midt på dagen, middag med pinnekjøtt og moltekrem til dessert, oppvasken etterpå og alle presangene, ga ikke plass til noe kirkebesøk. Likevel blei det masse kirkebesøk i jula.
Før jul var det grautfest i 59th Street kjørkja. Da var salen nede i kirka fylt til siste plass og det blei servert risgraut, småkaker og frukt. Det var ved en slik fest at menighetens store katastrofer skjedde. Det var “skåve” i grauten. Det var sjølsagt mandel i grauten og et år var det min nevø, Lloyd Byremo som fikk mandelen. Han sprang fram på sokkelesten mens han ropte ut: “I got the nut in the graut.” Han dro stolt heim til mormor og morfar med marsipangrisen, men oppdaga at verken han eller de to andre søskene likte den. Mor mi stoppa dem i det de holdt på kaste den i søpla, ho var svært glad i marsipan. Det var en svært barnevennlig fest. Ved vanlige norske gudstjenester i kirka var talen på omtrent 45 minutter. På denne festen var det en liten andakt. Det var også underholdning. Det jeg husker best året da Reidar Senum fikk tilbake juletreet han hadde kasta året før slik at han ikke skulle måtte bruke penger på nytt tre. Noen hadde “stjålet” treet etter at han hadde kasta det og oppbevart det i ett år.
Etter jul var det tid til alle juletrefestene. I 59th Street kjørkja var det ikke mindre enn 4 fester. Den ene festen var på engelsk, arrangert av den engelske kvinneforeningen, Martha Mary Society. Det var det “dårligste” festen. Det syntes jeg i alle fall som guttunge. Maten var kjøpt i butikken. De andre tre blei arrangert av de tre norske kvinneforeningene Solglimt, Hjelpsom og Fredens Bånds kvinneforening. Favoritten var den sistnevnte, mammas forening. Dette var de yngre kvinnene i menigheten. Her var det flotte norske smørbrød. Mamma brukte en hel dag på å koke flere gallons med gomme. Alma Oudalstøl lagde kalvedans (kalvesus) i tillegg til masse andre gode smørbrød som de andre kvinnene lagde. Og så småkaker og flotte kaker, blant annet cherry pie. Og som alle de andre juletrefestene, måtte det være gang rundt juletreet.
I tillegg til 59th Street kjørkja stod andre menigheter på lista. En av dem var 66th Street kjørkja. Her fikk maten null poeng. De gjorde ferdig en brun pose med en bolle og et appelsin kvelden før som blei levert ut. Det som gjorde stort inntrykk var Norma Andreasen. Jeg satt spent i kirkebenken mens hun stod foran og tegnet et bilde med kritt. Vi i salen satt og lurte på hva sluttresultatet skulle bli. Norma var misjonær i Sør Amerika i en del år og kom siden heim til Brooklyn for å passe foreldrene sine. Hun snakka flytende norsk, men fikk aldri råd til å dra til Norge. Jeg husker ikke en eneste tale fra juletrefestene i 66th Street kjørka. Men i tillegg til Norma husker jeg organisten Rolf Reinertsen fra Lyngdal og mannskvartetten.
En juletrefesttale som jeg er husker var i 46th Street kjørkja. Arne Aano var på besøk. Det er ikke sjølve talen jeg husker, men gråten og trekkspillet hans. Han blei regna som Misjonssambandets pinsevenn. Denne festen blei arrangert av Kvåslaget. Det fantes en god del nordmenn i New York-området som hadde gått på Kvås Ungdomskole (Folkehøgskole) og disse hadde dannet sitt eget lagt.
I tillegg sto Frelsesarmeen på lista. Det var alltid en opplevelse å dra dit. I tillegg til juletrefest var dette stedet å dra på basar. Det var “forbudt” med basar i 59th Street kjørkja. Dette blei sammenlikna med Jesus som jagde bort selgerne i templet. Som alle de andre arrangementene på Frelsesarmeen, foregikk disse på en blanding av norsk, svensk og engelsk og med masse sang fra strengebåndet.
I 59th Street kjørkja fantes det også et par julesanger som var på svartelista: “Jeg gikk meg over sjø og land”, og “Så går vi rundt om en enerbærbusk”. Men det fantes et sted jeg fikk gå rundt juletreet å synge disse julesangene og gjøre bevegelsene. Dette var på juletrefester på Sjømannskjerka. I tillegg var det kjempegøy når sjøfolkene fikk gaver som foreninger i Norge hadde pakket med morosomme lapper om hvem som skulle ha presangen. Sjøfolk blei henta på de forskjellige båtene som lå inne. Jeg glemte forresten at det også var en femte juletrefest i 59th Street kjørkja, sjømannsfesten, bare uten de to ovennevte sangene, men med masse god mat.
Nå er det slutt på disse tidene. I år blir det nok bare én juletrefest og det blir på Sons of Norway. Det blir gang rundt juletreet og norske småkaker. Det jeg har oppdaga er at jeg kan mange flere vers på norske julesanger enn de engelske takket være alle juletrefestene som guttunge. I tillegg til denne juletrefesten blir det julebord på Sons of Norway and julelunsj på Sjømannskjerka i Los Angeles. Masse god mat (uten lutefiks) på begge stedene. Jula blir alltid den store norske høgtida.