Mamma: Anny Sivertsen, lillebror: Roy Andersen, onkel: Reider Andersen, storebror: Charles Sivertsen, mormor: Kristi Andersen, meg: Liz Sivertsen-Klosowski. Foto: Liz Sivertsen-Klosowski
Da jeg vokste opp i Bensonhurst, Brooklyn, og ikke Bay Ridge, visste jeg at vår familie var “annerledes” enn resten av nabolaget. For det første var vi IKKE italienere. På 50- og 60-tallet bestod Bensonhurst hovedsakelig av katolske italienere. Alle ungene i nabolaget hadde mørkt hår og brune øyne – som nordmenn stakk vi ut med blond hår og blå øyne! Moren min mistet aldri sin søte norske aksent, og naboene syntes det var veldig sjarmerende. Det eneste tiden som jeg ønsket å være mer lik de andre ungene i gaten, var når de små jentene fikk gå med flotte “brudekjoler” og slør ved deres første kommunion i den katolske kirken… Da ønsket jeg at vår norske pinsemenighet også gjorde dette! Mer om menigheten vår senere.
Mine foreldre var født i Norge (i og rundt Bergen) og immigrerte til Brooklyn etter at min eldste bror ble født i begynnelsen av 50-tallet. Mine to andre brødre og jeg ble født i Brooklyn. De norske tradisjonene ble alltid holdt vedlike hjemme hos oss. Vi hadde alle vår egen håndstrikket lusekofte/genser i ull med tilhørende lue og votter. Om vinteren var vottene alltid gjennombløte etter at vi hadde tilbrakt mange timer i snøen bak huset der vi lagde snøengler og snømenn!
Og så den norske maten. Maten i kjøleskapet vårt lignet IKKE på kjøleskapet til våre hovedsakelig italienske naboene. Da vi hadde kaffegjester var det ikke cannoli fra det lokale italienske bakeriet. Mamma stekte vafler og lefser med nykokt kaffe – alltid servert i små søte norske kaffekopper og skåler, sukkerbiter med spesiell sukkerklype i sølv og små norske kaffeskjeer – alt nypusset. Det var alltid en nystrøket, nydelig håndbrodert duk på kaffebordet.
Til middag var det kjøttkaker, fiskekaker, fiskeboller og pølse og annen tradisjonell norsk mat – alltid servert med poteter, istedenfor spaghetti og kjøttboller i tomatsaus. Middagen ble servert om kvelden fra mandag til lørdag, men på søndag ble den servert tidlig på ettermiddagen rett etter gudstjenesten.
Det fantes en rekke forskjellige norske oster i kjøleskapet vårt: nøkkelost, gjetost, primula og selvsagt gammelost… ja, gammelost. Mamma gjorde vanligvis ferdig en nistepakke som jeg fikk med meg på skolen og som vanligvis bestod av en eller annen type norsk “sandwich” med brød og pålegg. Én dag i lunsjpausen fant jeg den brune posen i hyllen min og var gledelig overrasket da jeg fant en amerikansk sandwich – tunasalat og en fersk pære! Jeg var glad helt til en jente i klassen kom bort til meg der tårene rant nedover ansiktet hennes, “Jeg tror du tok nisten min!” Hun var sorgfull der hun viste meg brødet med gammelost som faktisk var min niste. Jeg hadde tatt hennes niste ved en feiltakelse – hun var ikke blid!
Da jeg var omtrent 7 eller 8 år gammel, lagde mormor i Norge en vakker Hardanger-bunad til meg som jeg stolt brukte hvert år ved Syttende-mai-paraden på 8th Avenue i Brooklyn. Jeg hadde den også på i årevis (mens den fremdeles passet) hver 17. mai, og det var min måte å vise frem min norske arv og som jeg viste frem til flere andre klasser. Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg faktisk sa noe om bunaden min. Jeg var utrolig blyg som unge og kan ikke tenke meg at jeg sa et eneste ord. Jeg lurer på om jeg bare møtte opp, stod foran klassen og holdt munn! Men jeg er sikker at at hvis læreren hadde stilt et spørsmål, ville jeg svart. Jeg var for høflig til å ikke svare. Jeg var alltid den pliktoppfyllende norske piken.
Som unger betydde alltid jul at en skulle være en del av et spesielt søndagskoleprogram i menigheten. Vi vokste opp i Salem Gospel Tabernacle på 4th Avenue og 54th Street i Brooklyn. Dette var en liten norsk pinsemenighet, selv om møtene var på engelsk. Jeg husker at de fleste voksne hadde sterk norsk aksent. Vi søndagskolebarna hadde spesielle bibelvers vi skulle lære utenat og si dem som en del av det årlige juleprogrammet. Det var svært skremmende å stå opp på plattformen (sammen med resten av klassen) og så gå frem til mikrofonen og stå der nervøs og si versene som vi hadde jobbet hardt med å lære utenat. Forhåpentligvis kunne en huske dem idet stemmen dundret gjennom salen som var fullpakket på den spesielle gudstjenesten på juledagen. Jeg ble som regel bedt om å synge i en solo som en del av programmet i tillegg til bibelversene jeg skulle si utenat. “Away in a Manger” var en av mine favoritter. Mitt kanskje mest morsomme minne er når klassen til lillebroren min skal fremføre sin del av programmet. Da det var hans tur å gå frem til mikrofonen, hørte alle han si med en forsiktig stemme: “Ordene sitter fast inni meg…”! Forsamlingen brølte av latter! Jeg husker ikke om jeg følte meg sorgfull, stolt eller bare syntes synd på ham. Etter at juleprogrammet var ferdig, fikk vi alle en liten eske med sjokolade. Sjokolade… nam,nam! Det gjorde at all jobbing med å lære bibelversene var verdt det!
Vår familie var også annerledes enn resten av nabolaget når det gjaldt høytider. På julaften var det bare de nærmeste slektninger som satt rundt middagsbordet. Mormor, morfar, mange tanter, onkler, kusiner – bodde alle i Norge (i eller i nærheten av Bergen). Men hjemme i Bay 10th Street, var vi alle kledd i søndagsklærne våre, det norske sølvet var nypusset, den fineste, håndbroderte juleduken var nystrøket sammen de tilhørende servietter og plassert vakkert på spisestuebordet sammen med det beste serviset. Lysene var tent i bordoppsatsen. Alt dette spesielle tilhørte julen og kun oss – ikke noen spesielle gjester – bare oss. Jeg følte meg spesiell og elsket.
I ukene før jul hadde mamma det travelt med å bake en rekke forskjellige deilige tradisjonelle norske småkaker: hjortebakkels, serinakake, krumkake and sandbakkelser Men det jeg likte best var å spise deigklumper fra småkakene som mamma hadde satt inn i kjøleskapet for at de skulle bli kalde. Innen mamma var klar til å bake, var halve småkakedeigen allerede borte!
Middagen på julaften inkluderte hjemmelaget, tradisjonell norsk mat som blomkålsuppe, raspeballer, middagspølse, potetmos og ferske grønnsaker. Av og til serverte mamma risengrynsgrøt og hadde en mandel i den. Den som fikk mandelen fikk en liten marsipangris som “premie”. Men min favoritt var desserten – riskrem med rød bærsaus – nam-nam!! Og som alltid, kunne vi ikke gå fra bordet før vi hadde sagt: “Takk for mat” og mamma hadde svart “værsågod”.
Men for meg var den beste delen av å være “annerledes” det at vi fikk åpne presangene våre rett etter middag på julaften – men ikke før kjøkkenet var helt rent og alt var satt bort… den vanskeligste ventetiden NOENSINNE!! Resten av mine venner måtte vente til juledagsmorgen for å åpne sine gaver!
Rollen som julenisse var aldri en stor sak hjemme hos oss. Selv om vi lekte med ideen… og når “julenissen” kom kanskje på besøk noen ganger… var det ikke noen stor sak. Vi visste at det bare bare gøy og forventet ikke at han skulle komme med reinsdyrene sine, komme ned gjennom skorsteinen og legge gaver under treet.
Når det gjaldt den sanne betydningen av julen – det ble alltid gjort klart at vi feiret det faktum at Gud sendte Jesus til oss. Han var Guds egen sønn som kom som et spedbarn i en krybbe med fattige foreldre som elsket Gud og som ble valgt fordi deres hjerter var rette med Gud. Han ble sendt som Guds gave til oss – for å frelse oss – og for å gi oss et evig hjem i Himmelen.
Ja, vi var “annerledes” fra våre naboer i Brooklyn, men jeg er takknemlig for min kjærlig oppdragelse og for at jeg vokste opp sterkt grunnfestet i den kristne troen.
Liz Sivertsen Klosowski
Green Brook, New Jersey