Tomine (Oudalstøl) og Uno Hedlunds bryllupsdag i Brooklyn april 1927. Foto fra Lois Berseth Hedlund.

Hadde du spurt meg som gutteunge hvem jeg kjente som lignet med på en engel, hadde jeg ikke nølt med å svare, Tomine Hedlund. Deres leilighet i Brooklyn Heights var alltid fylt med slektninger og leieboere. Jeg var så heldig at min bestefar, Elias Dugan var hennes søskenbarn og hennes bror Johannes, var gift med søstera til bestefar, Ingeborg (Emma). Hennes gjestfrihet kunne ikke sammenlignes med noe annet jeg kjente til. Her er hennes interessante historie.

Tomine Sofie Oudalstøl Hedlund
Jeg ble født på gården Oudalstøl i Kvinesdal i 1895. Jeg var nest yngst av 13 barn. Vi klarte nesten ikke å fø den så stor familie, men min far var svært flink. Det eneste vi trengte å kjøpe var sukker, kaffe og salt, alt annet dyrket vi på gården. Min far laget også våre møbler, sko og ski. Min mor var selvsagt en flink kokke og kunne fø hele familien på svært lite.

Min eldste bror var 25 år eldre enn jeg. Han hadde immigrert til USA før jeg ble født. Jeg traff ham ikke før han kom tilbake til Norge i 1914. Det var det som ga meg muligheten til å dra til USA med ham for å hjelp ham med hans voksende familie.

Turen var litt av et eventyr. Innen vi hadde unnagjort turen fra gården til kaia i Norge og deretter til Liverpool, England for å gå ombord Olympic (søsterskipet til Titanic), hadde 1. verdenskrig brøt ut og turen var svært farlig. Lysene på skipet måtte slås av om natta slik at vi kunne dra videre uten å bli sett (Lustiania ble søkkt rett før dette).

Fordi min bror hadde garantert for meg, trengte vi ikke dra innom Ellis Island. Vi fortsatte fra New York til Minneapolis der jeg bodde i mer enn 10 år.

Etter at jeg hadde passet barna hans i flere år, fikk jeg jobb hos dr. O’Leary som hushjelp. Han oppfordret meg til å gå på sykepleierskolen. Fordi min søknad ble avslått ved sykepleiskolen ved Det norske sykehuset, begynte jeg ved St. Mary’s, et romersk katolsk sykehus, der jeg ble utdannet sykepleier.

I november 1923, mens jeg jobbet ved sykehuset, ble jeg bedt om gå til administratorens kontor. Jeg ante ikke hva jeg hadde gjort og var svært nervøs. Det viste seg å være en svensk man som forsøkte å besøke en slektning. Fordi hans engelsk var svært begrenset, ble jeg spurt om jeg kunne hjelpe å tolke for ham. Denne svensken var Uno Hedlund, mannen jeg side ble gift med.

Da vi forlovet oss, bestemte jeg meg for å dra tilbake til Norge for å besøke familien min og gjøre klar til bryllup. Jeg dro til Norge i 1926 og oppholdt meg hos min mor på Sandvatn i Kvinesdal. Min yngre søster Josefine, hadde sitt andre barn mens jeg var der. Jeg ante ikke at det ville gå 33 år før jeg var i Norge neste gang.
Da jeg kom tilbake til USA, møtte Uno meg i Brooklyn. Vi ble gift i Trefoldighetskirken (46. Street kirken) i Bay Ridge og vi fant oss en leilighet i området.

Én dag kom jeg hjem for fortelle at jeg hadde fått jobb som sykepleier ved Israel Zion Hospital (Maimonides Hospital). Uno ville ikke at jeg skulle jobb, derfor kjøpte vi et møblert losjihus i Brooklyn Heights og tjente til livets opphold på den måten.

Vi kjøpte en «brownstone» i Monroe Place i Brooklyn Heights. Uno elsket å putle rundt i huset og i hagen og var stolt av alle forbedringene han hadde gjort. Men to år etter at vi kjøpte huset bestemte myndighetene at et tinghus skulle bygges der og huset ble ekspropriert. Vi måtte finne en midlertidig sted å bo i området, men to år senere kjøpte vi en 5 etasjes «brownstone» i gata Columbia Heights i Brooklyn Heights. Det fantes 14 enheter i huset, inkludert 6 enkeltrom. De fleste leieboerne var skandinavere. Det var mye arbeid som skulle gjøres i huset, inkludert rengjøring av rommene, gangene og sengetøy som skulle skiftes. Uno hadde også alltid noe som måtte gjøres i huset. Det var hardt arbeid, men vi likte å gjøre det. Mange av leieborerne kom ned i leiligheten vår om kvelden for å være sammen. Det var den beste delen!

Etter 2. verdenskrig immigrerte mange av mine slektninger fra Norge til USA: Mange av dem kom til middag hver søndag. Jeg elsket gjester og var glad for å ha dem på besøk.

Julaften var årets høydepunkt. Vi var vanligvis omtrent 30 personer samlet til skandinavisk koldtbord. I mange år dro Frelsesarmeen rundt i nabolaget for å synge julesanger på julaften. Vi inviterte dem inn på kaffe og småkaker. Det var en tradisjon i mange år.

Etterhvert som årene gikk var det færre skandinavere som trengte møblert hybel. Rommene ble gjort om til små leiligheter med ett soverom som vi leide ut. Det ble mindre arbeid i huset, men samtidig hadde vi ikke den samme forbindelsen som vi hadde med våre tidligere leieboere.

Det finnes mange historier å fortelle fra våre opplevelser i 187 Columbia Heights. Jeg burde kanskje skrive en bok!

Dette er skrevet ned av Lois Berseth Hedlund, svigerdattera til Tomine, fra det hun hørte gjennom årene fra Tomine, men den siste setningen kommer rett fra munnen til Tomine. Hun sa alltid, «I should write a book about all that has happened here.» (Jeg burde skrive bok om alt som har skjedd her.)

Christmas on Staten Island 1970. Back from the left: Annvor, Marit. Front from the left: Kjell Eivind, Arne. Photo from Annvor Elgvin

I and Annvor Stokkeland Elgvin grew up together in New York. Our families would often visit each other and we also went on vacations together. Annvor’s grandfather, Elias Stokkeland, was my grandmother Kristine Dugan’s brother. The Stokkeland clan and the Dugan clan spent a lot of time together. Five of a total of eight of Annvor’s aunts and uncles have lived in the US and seven of a total of nine of my aunts and uncles have lived here. Here is part of Annvor’s story:

Great Christmas Present That Year
My parents Andreas and Lisabeth Stokkeland moved from Norway to Brooklyn, New York in the US in the middle of the 1950′s. Before that my father had been in Tysklandsbrigaden (the Independent Norwegian Brigade Group in Germany) after WW II.

This was a Norwegian brigade whose purpose was to stabilize the situation in Germany after the war had ended. He also worked making frames and worked on hydroelectric projects before he immigrated to America. My mother worked a while for a family in Jæren in Rogaland.

Times were good and my dad worked as a carpenter and superintendent. My mom had cleaning jobs and as time when on there were four kids in the family. I, Annvor, am the oldest and was born on November 12, 1956. Marit, was next, born on October 2, 1957. Kjell Eivind was born on July 18, 1960. We were all born in Brooklyn.

As time when on my parents were able to build their own house and we moved from an apartment house on 54th Street between 9th Ave. and Ft. Hamilton Parkway in Brooklyn to Westwood Ave. on the island of Staten Island that is also located in New York City. When we first moved to Staten Island we had to take a ferry to get there, but a little later the Verrazano Narrows Bridge was built. That made it a lot easier to live on an island.

In 1966 while we were living on Staten Island, my mother became pregnant with my youngest brother. Like the rest of us, my parents wanted him to be born at Sister Elizabeth Hospital in Brooklyn. It was part of what had been the Norwegian Hospital and it was named after the founder of the hospital, Sister Elizabeth Fedde, from Feda in Kvinesdal. When her contractions started late in the night on December 20, 1966, my parents braved a strong snowstorm and drove to Brooklyn anyway! Arne was born on December 21st and my mother brought him home on Christmas Eve!!! We were all excited and we got a great Christmas present that year!

Jul på Staten Island 1970. Bak fra venstre: Annvor, Marit. Foran fra venstre: Kjell Eivind, Arne. Foto fra Annvor Elgvin

Jeg og Annvor Stokkeland Elgvin vokste opp sammen i New York. Vi dro ofte på besøk til hverandre og tilbrakte ferier sammen. Annvors bestefar, Elias Stokkeland, var bror til bestemor mi, Kristine Dugan. Søskene i Stokkelands-familie og Dugans-familien var mye samme. Fem av totalt åtte av Annvors tanter og onkler har bodd USA og sju og totalt 9 av mine tante og onkler har bodd der. Her er litt av Annvors historie:

Årets flotte julepresang
Mine foreldre Andreas og Lisabeth Stokkeland flyttet fra Norge til Brooklyn, New York i USA midt på 1950-tallet. Før det hadde min far vært i Tysklandsbrigaden etter 2. verdenskrig. Det var norske styrker som skulle være med å stabilisere situasjonen i Tyskland etter at krigen var slutt. Han jobbet også med å lage rammer og på anlegg før han utvandret til Amerika. Mor mi tjente ei stund hos en familie på Jæren.

Tidene var gode og far i huset jobbet som snekker og vaktmester. Mor drev som vaskehjelp og etterhvert kom det fire barn i familien. Jeg, Annvor, var eldst og ble født 12. november 1956. Så kom Marit født 2. oktober 1957, Kjell Eivind født 18. juli 1960. Alle født mens vi bodde i Brooklyn.

Etterhvert fikk mine foreldre muligheten til å bygge sitt eget hus og vi flyttet fra en leilighet i 54th Street mellom 9th Ave. og Ft. Hamilton Parkway i Brooklyn til Westwood Ave. på øya Staten Island som også ligger i New York City. Den gangen måtte vi ta ferje for å komme dit, men litt etterpå ble det bygd ei bru over som heter “the Verrazano Narrows Bridge”. Det gjorde det mye lettere å bo på ei øy.

I 1966 mens vi bodde på Staten Island, ble mamma gravid med siste mann. Lik alle oss andre, ønsket mine foreldre at han også skulle bli født på Sister Elizabeth Hospital i Brooklyn som var en del av det som hadde vært det norske sykehuset og som var oppkalt etter grunnleggeren av sykehuset, søster Elizabeth Fedde fra Feda. Da riene begynte sent på kvelden den 20. desember 1966, trosset mine foreldre en kraftig snøstorm og kjørte til Brooklyn likevel! Arne, ble født der den 21. desember og mamma fikk komme hjem med han på Julaften!!! Det var stor stas og flott julepresang det året!

Mom: Anny Sivertsen, little bro: Roy Andersen, uncle: Reider Andersen, older bro: Charles Sivertsen, mormor (grandmother): Kristi Andersen, me: Liz Sivertsen-Klosowski. Photo courtesy of Liz Sivertsen-Klosowski

As a kid growing up in Bensonhurst, Brooklyn, I knew our family was “different” from the rest of the neighborhood. For one, we were NOT Italian. Bensonhurst was predominantly Italian-Catholic back in the 50s and 60s. All the kids in the neighborhood had dark hair and brown eyes – as Norwegian kids, we stuck out like sore thumbs being blonde and blue-eyed! Mom never lost her sweet Norwegian accent, and the neighbors found it very charming. The only time I wanted to be more like the other kids on the block was when the little girls got to wear those beautiful “bride” dresses and veils when they celebrated their First Holy Communion… BOY did I wish our Norwegian Pentecostal Protestant church did that too! More on our church later.

My parents were born in Norway (in or around Bergen) and immigrated to Brooklyn after the birth of my oldest brother in the early 1950’s. My other two brothers and I were born in Brooklyn. We always kept our Norwegian traditions alive at home. We all had our own hand made woolen lusekoft with matching hat and mittens. In wintertime, those mittens always got soaked after hours of making snow angels and snowmen in the backyard!

And then there was the Norwegian food. The food in our refrigerator did NOT resemble that of our predominantly Italian neighbors. Whenever we had company for kaffetid, rather than pick up cannoli’s from the local Italian bakery, Mom would prepare homemade vafler (waffles) and lefse with fresh hot coffee – always served in dainty Norwegian coffee cups and saucers, sukkerbiter with special silver tongs, and those tiny Norwegian coffee spoons – all freshly polished. The coffee table was always set with a neatly pressed, beautifully hand embroidered tablecloth.

For dinner, rather than spaghetti and meatballs with gravy (we called it tomato sauce) there was kjøttkaker (meat paddies) , fiskekaker (fish cakes), fiskeboller (fish balls), pølse (sausage) and other traditional Norwegian meals – always served with potatoes. Dinner (middag) was normally served in the evenings Monday through Saturday; but on Sunday, we usually had “middag” served early afternoon, right after church.

Our fridge was stocked with a variety of Norwegian cheeses: nokkelost, gjestost, primula and, of course, gammelost… ah, gammelost. Mom used to pack our lunches for school and we usually had some kind of Norwegian sandwich with us. One day, during our lunch break in class, I grabbed a brown bag lunch from the shelf, and was pleasantly surprised to see it was an “American” sandwich – tuna salad and a fresh pear! I was so excited until a classmate came over to my desk with tears streaming down her face crying, “I think you took my sandwich!” She sadly showed me the gammelost sandwich that was actually mine. I had mistakenly taken her lunch, and boy – she was not happy!

When I was about 7 or 8 years old, my Bestemor (mormor) in Norway made me a beautiful Hardangerbunad which I proudly wore to the annual Syttende mai parade on 8th Avenue in Bay Ridge, Brooklyn. I also wore it to school every 17th of May (while it still fit) and was my own living “show-and-tell” for the day, displaying my Norwegian heritage to several other classes. To this day, I’m a little bit unclear as to whether I actually said anything about my bunad… I was painfully shy back then and can’t imagine I actually spoke a word. I’m wondering whether I just showed up, stood in front of the class and kept my mouth shut! However, if the teacher asked me a question, I’m sure I would have answered her – I was way too polite not to respond. Always the dutiful little Norwegian girl.

As kids, Christmastime always meant being part of a special Sunday School program at church. We grew up at Salem Gospel Tabernacle on 4th Avenue and 54th Street in Brooklyn. It was a small Norwegian Pentecostal church, although services were spoken in English. I remember most of the grownups had strong Norwegian accents. We Sunday School kids had special Bible verses to memorize and recite for the annual Christmas program. It was so scary to be standing up on the platform (along with the rest of the class), then walk up to the microphone and nervously recite the verse that you had worked so hard to memorize – and hopefully, you remembered it as your voice boomed throughout the sanctuary, completely packed on that special Christmas service morning. In addition to reciting my Bible verses, I was usually asked to sing a solo as part of the program. “Away in a Manger” was one of my favorites. Perhaps the funniest memory was when my baby brother’s class was set to do their program. When it came his turn to step up to the microphone, his little voice could be heard throughout the sanctuary declaring, “The words are stuck in me…!” Well, the church roared with laughter! I can’t remember whether I felt mortified, proud, or just sorry for him. After the Christmas program was over, we each received a small box of chocolates. Chocolates… YUM! That made it all worth the hard work!

Our family was also different from the rest of the neighborhood when it came to the holidays. On Christmas Eve, it was only our immediate family seated at the dinner table. Our Bestemor, Bestefar, many aunts, uncles, cousins – all lived in Norway (near or in Bergen). But back at our home on Bay 10th Street, we were all adorned in our Sunday best; the silver had been freshly polished; the finest, hand-stitched Christmas tablecloth had been pressed, along with matching napkins, and placed lovingly on the dining room table, along with the best china. The candles in the centerpiece were lit. All this special Christmas finery was just for us – no special company this time – just us. I felt special and loved.

During the weeks leading up to Christmas, Mom was busy baking a variety of delicious traditional Norwegian Christmas cookies such as hjortebakkels, serinerkake, krumkake and sandbakkelser. But for me, the best part was snacking on chunks of the cookie dough Mom had put in the refrigerator to allow to chill. By the time Mom was ready to bake, half the cookie dough was gone!

. Sometimes Mom would serve risengrynsgrøt (rice porridge) and would put one almond into the pot. Whoever got the almond in their bowl would “win” a small marzipan pig. But my favorite part of the meal was the dessert – Riskrem med rød bærsaus – YUM!!! And, as always, we were never to leave the table before saying, “takk for maten” and having Mom respond with “værsågod.”

But for me, the best part of being “different” was the fact that we got to open our gifts right after Christmas Eve dinner was finished – but NOT before the kitchen was completely clean and everything put away… the hardest wait EVER!! Meanwhile, the rest of my friends in the neighborhood had to wait until Christmas morning to open their gifts.

The role of Santa was never a big deal in our home. Although we played around with the idea of Santa… and “Santa” may have made a visit now and then… it was never a big deal. We all knew it was just fun and never expected Santa to arrive with his reindeer, sneak through the chimney and place gifts under the tree.

As for the true meaning of Christmas – it was always made clear that we were celebrating the fact that Jesus was sent to us from God. He was God’s own Son who came as a baby, born in a manager to humble parents who loved God and were chosen because their hearts were right with God. He was sent as God’s gift to us – to redeem us from sin – to pay the price for our salvation and purchase our right to an eternal home in Heaven.

Yes, we were “different” from the rest of our Brooklyn neighbors; but I’m thankful for my loving upbringing and for being raised with a strong foundation of Christian faith.

Submitted by Liz Sivertsen Klosowski
Green Brook, New Jersey

Mamma: Anny Sivertsen, lillebror: Roy Andersen, onkel: Reider Andersen, storebror: Charles Sivertsen, mormor: Kristi Andersen, meg: Liz Sivertsen-Klosowski. Foto: Liz Sivertsen-Klosowski

Da jeg vokste opp i Bensonhurst, Brooklyn, og ikke Bay Ridge, visste jeg at vår familie var “annerledes” enn resten av nabolaget. For det første var vi IKKE italienere. På 50- og 60-tallet bestod Bensonhurst hovedsakelig av katolske italienere. Alle ungene i nabolaget hadde mørkt hår og brune øyne – som nordmenn stakk vi ut med blond hår og blå øyne! Moren min mistet aldri sin søte norske aksent, og naboene syntes det var veldig sjarmerende. Det eneste tiden som jeg ønsket å være mer lik de andre ungene i gaten, var når de små jentene fikk gå med flotte “brudekjoler” og slør ved deres første kommunion i den katolske kirken… Da ønsket jeg at vår norske pinsemenighet også gjorde dette! Mer om menigheten vår senere.

Mine foreldre var født i Norge (i og rundt Bergen) og immigrerte til Brooklyn etter at min eldste bror ble født i begynnelsen av 50-tallet. Mine to andre brødre og jeg ble født i Brooklyn. De norske tradisjonene ble alltid holdt vedlike hjemme hos oss. Vi hadde alle vår egen håndstrikket lusekofte/genser i ull med tilhørende lue og votter. Om vinteren var vottene alltid gjennombløte etter at vi hadde tilbrakt mange timer i snøen bak huset der vi lagde snøengler og snømenn!

Og så den norske maten. Maten i kjøleskapet vårt lignet IKKE på kjøleskapet til våre hovedsakelig italienske naboene. Da vi hadde kaffegjester var det ikke cannoli fra det lokale italienske bakeriet. Mamma stekte vafler og lefser med nykokt kaffe – alltid servert i små søte norske kaffekopper og skåler, sukkerbiter med spesiell sukkerklype i sølv og små norske kaffeskjeer – alt nypusset. Det var alltid en nystrøket, nydelig håndbrodert duk på kaffebordet.

Til middag var det kjøttkaker, fiskekaker, fiskeboller og pølse og annen tradisjonell norsk mat – alltid servert med poteter, istedenfor spaghetti og kjøttboller i tomatsaus. Middagen ble servert om kvelden fra mandag til lørdag, men på søndag ble den servert tidlig på ettermiddagen rett etter gudstjenesten.

Det fantes en rekke forskjellige norske oster i kjøleskapet vårt: nøkkelost, gjetost, primula og selvsagt gammelost… ja, gammelost. Mamma gjorde vanligvis ferdig en nistepakke som jeg fikk med meg på skolen og som vanligvis bestod av en eller annen type norsk “sandwich” med brød og pålegg. Én dag i lunsjpausen fant jeg den brune posen i hyllen min og var gledelig overrasket da jeg fant en amerikansk sandwich – tunasalat og en fersk pære! Jeg var glad helt til en jente i klassen kom bort til meg der tårene rant nedover ansiktet hennes, “Jeg tror du tok nisten min!” Hun var sorgfull der hun viste meg brødet med gammelost som faktisk var min niste. Jeg hadde tatt hennes niste ved en feiltakelse – hun var ikke blid!

Da jeg var omtrent 7 eller 8 år gammel, lagde mormor i Norge en vakker Hardanger-bunad til meg som jeg stolt brukte hvert år ved Syttende-mai-paraden på 8th Avenue i Brooklyn. Jeg hadde den også på i årevis (mens den fremdeles passet) hver 17. mai, og det var min måte å vise frem min norske arv og som jeg viste frem til flere andre klasser. Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg faktisk sa noe om bunaden min. Jeg var utrolig blyg som unge og kan ikke tenke meg at jeg sa et eneste ord. Jeg lurer på om jeg bare møtte opp, stod foran klassen og holdt munn! Men jeg er sikker at at hvis læreren hadde stilt et spørsmål, ville jeg svart. Jeg var for høflig til å ikke svare. Jeg var alltid den pliktoppfyllende norske piken.

Som unger betydde alltid jul at en skulle være en del av et spesielt søndagskoleprogram i menigheten. Vi vokste opp i Salem Gospel Tabernacle på 4th Avenue og 54th Street i Brooklyn. Dette var en liten norsk pinsemenighet, selv om møtene var på engelsk. Jeg husker at de fleste voksne hadde sterk norsk aksent. Vi søndagskolebarna hadde spesielle bibelvers vi skulle lære utenat og si dem som en del av det årlige juleprogrammet. Det var svært skremmende å stå opp på plattformen (sammen med resten av klassen) og så gå frem til mikrofonen og stå der nervøs og si versene som vi hadde jobbet hardt med å lære utenat. Forhåpentligvis kunne en huske dem idet stemmen dundret gjennom salen som var fullpakket på den spesielle gudstjenesten på juledagen. Jeg ble som regel bedt om å synge i en solo som en del av programmet i tillegg til bibelversene jeg skulle si utenat. “Away in a Manger” var en av mine favoritter. Mitt kanskje mest morsomme minne er når klassen til lillebroren min skal fremføre sin del av programmet. Da det var hans tur å gå frem til mikrofonen, hørte alle han si med en forsiktig stemme: “Ordene sitter fast inni meg…”! Forsamlingen brølte av latter! Jeg husker ikke om jeg følte meg sorgfull, stolt eller bare syntes synd på ham. Etter at juleprogrammet var ferdig, fikk vi alle en liten eske med sjokolade. Sjokolade… nam,nam! Det gjorde at all jobbing med å lære bibelversene var verdt det!

Vår familie var også annerledes enn resten av nabolaget når det gjaldt høytider. På julaften var det bare de nærmeste slektninger som satt rundt middagsbordet. Mormor, morfar, mange tanter, onkler, kusiner – bodde alle i Norge (i eller i nærheten av Bergen). Men hjemme i Bay 10th Street, var vi alle kledd i søndagsklærne våre, det norske sølvet var nypusset, den fineste, håndbroderte juleduken var nystrøket sammen de tilhørende servietter og plassert vakkert på spisestuebordet sammen med det beste serviset. Lysene var tent i bordoppsatsen. Alt dette spesielle tilhørte julen og kun oss – ikke noen spesielle gjester – bare oss. Jeg følte meg spesiell og elsket.

I ukene før jul hadde mamma det travelt med å bake en rekke forskjellige deilige tradisjonelle norske småkaker: hjortebakkels, serinakake, krumkake and sandbakkelser Men det jeg likte best var å spise deigklumper fra småkakene som mamma hadde satt inn i kjøleskapet for at de skulle bli kalde. Innen mamma var klar til å bake, var halve småkakedeigen allerede borte!

Middagen på julaften inkluderte hjemmelaget, tradisjonell norsk mat som blomkålsuppe, raspeballer, middagspølse, potetmos og ferske grønnsaker. Av og til serverte mamma risengrynsgrøt og hadde en mandel i den. Den som fikk mandelen fikk en liten marsipangris som “premie”. Men min favoritt var desserten – riskrem med rød bærsaus – nam-nam!! Og som alltid, kunne vi ikke gå fra bordet før vi hadde sagt: “Takk for mat” og mamma hadde svart “værsågod”.

Men for meg var den beste delen av å være “annerledes” det at vi fikk åpne presangene våre rett etter middag på julaften – men ikke før kjøkkenet var helt rent og alt var satt bort… den vanskeligste ventetiden NOENSINNE!! Resten av mine venner måtte vente til juledagsmorgen for å åpne sine gaver!

Rollen som julenisse var aldri en stor sak hjemme hos oss. Selv om vi lekte med ideen… og når “julenissen” kom kanskje på besøk noen ganger… var det ikke noen stor sak. Vi visste at det bare bare gøy og forventet ikke at han skulle komme med reinsdyrene sine, komme ned gjennom skorsteinen og legge gaver under treet.

Når det gjaldt den sanne betydningen av julen – det ble alltid gjort klart at vi feiret det faktum at Gud sendte Jesus til oss. Han var Guds egen sønn som kom som et spedbarn i en krybbe med fattige foreldre som elsket Gud og som ble valgt fordi deres hjerter var rette med Gud. Han ble sendt som Guds gave til oss – for å frelse oss – og for å gi oss et evig hjem i Himmelen.

Ja, vi var “annerledes” fra våre naboer i Brooklyn, men jeg er takknemlig for min kjærlig oppdragelse og for at jeg vokste opp sterkt grunnfestet i den kristne troen.

Liz Sivertsen Klosowski
Green Brook, New Jersey

The "Porridge Team" for the Graut fest at 59th Street Church. This team made the porridge for 30 years (after the burnt porridge). Left to right: Aslaug Fredriksen, Selma Abrahamsen, Tora Abrahamsen. Photo: Myrna Fredriksen Scott.

When I was growing up in Brooklyn a lot of people would go to a church service on Christmas Eve. But we were not among those who did. There really wasn’t room in the schedule for that. Rice porridge in the middle of the day, pinnekjøtt (dried, salt lamb) for dinner and moltekrem (whipped cream with cloudberries) for dessert, doing the dishes and opening all the presents, didn’t make room for a church service. But this didn’t mean there wouldn’t be a lot of church events during the Christmas season.

Before Christmas there was the Graut (Porridge) Fest in 59th Street Church. The basement of the church was filled to capacity and we were served rice porridge, cookies and fruit. It was during one of the fests that one of the church’s big catastrophes took place. The porridge got stuck to the bottom of the pot and was burnt. There was of course an almond in the porridge and my nephew, Lloyd Byremo, got the almond one year. He ran to the front with only his socks on and shouted: “I got the nut in the graut.” He proudly went home to mormor and morfar’s house with a marzipan pig, but discovered the neither he nor his brother and sister liked it. My mother stopped them just as they were throwing it in the garbage. She loved marzipan. This was a very child friendly fest. During Norwegian services in the church the sermon was always about 45 minutes. At this fest there was a short devotion. There was also entertainment. What I remember best is the year that Reidar Senum was given the Christmas tree he had thrown out the year before. They wanted to help him save money not having to buy a new tree. Someone had “stolen” his tree after he threw it and stored it for a year.

After Christmas it was time for all the “Juletrefester” (Christmas Tree Fests). 59th Street Church had 4 fests. One of the fests was in English, put on by the English ladies aid group, Martha Mary Society. That was my least favorite one. At least it was for me as a kid. All the food was store bought. The other three fests were put on by the three Norwegian ladies aid groups, Solglimt, Hjelpsom and Fredens Bånds kvinneforening. My favorite was the last one, my mom’s group. These were the younger women in the church. They served fabulous Norwegian open face sandwiches. My mom spent a whole day cooking several gallons of “gomme.” Alma Oudalstøl made kalvedans (kalvesus) (yellied veal). In addition there were other great open face sandwiches made by the other ladies in the group. And then cookies and great cakes, among them cherry pie. And like any “juletrefest” we walked around the tree and sing Christmas Carols.

But there were other churches on the list in addition to 59th Street Church. One of them was 66th Street Church. Here I gave the food zero points. They prepared a brown paper bag the night before with a bun and an orange that was handed out. What made an impression on me was Norma Andreasen. I would sit in suspense in the pew while she was standing in the front drawing a picture with chalk. We in the audience would sit and wonder what the end result would be. Norma was a missionary in South America for a number of years and later returned to Brooklyn to take care of her parents. She spoke fluent Norwegian but never had the money to go to Norway. I don’t remember any of the sermons from the Christmas fests at 66th Street Church. What I do remember in addition to Norma is the organist Rolf Reinertsen from Lyngdal and the Men’s Quartet.

One Christmas fest sermon I do remember was in 46th Street Church. Arne Aano was visiting. I don’t remember the actual sermon, I remember him crying and playing the accordion and singing. He was considered the Lutheran Pentecostal. This fest was put on by “Kvåslaget.” This was a group of former students in the New York area who had attended the one year Christian school (ungdomsskole/folkehøgskole) at Kvås.

The Salvation Army was also on the list. It was always an experience to go there. In addition to their Christmas fest, this was the place to go to for a bazaar. Bazaars were “forbidden” in 59th Street Church. They were compared to Jesus throwing out the sellers in the temple. Like all the events at the Salvation Army, it was in a mix of Norwegian, Swedish and English with lots of singing by their string band.

59th Street Church had two Norwegian Christmas songs that were on their black list: “Jeg gikk meg over sjø og land”, and “Så går vi rundt om en enerbærbusk.” The first one has you making different body movements like jumping, nodding, skipping, etc. The second one starts with Monday and ends with Sunday, washing clothes, drying, etc. with finally going to church and coming home on Sunday. But there was one place where I got to go around the Christmas tree and sing these songs and make the movements. That was at Christmas fest at the Seamen’s Church. I addition it was lots of fun when the seamen were given gifts provided my ladies aid groups in Norway with fun tags telling who should get the present. The seamen were picked up on the different ships that where in one of the Metropolitan New York ports at the time. I just realized I forgot a fifth Christmas fest in 59th Street Church, the Seamen’s fest, but this one without the two songs, but with lots of great food.

Now these times are long gone. This year there will probably be only one Christmas fest and that will be at the Sons of Norway. We will be walking around the tree and eating Norwegian cookies. What I have discovered is that I know a lot more verses when it comes to Norwegian Christmas songs than English thanks to all the Norwegian “juletrefester” as a kid. I addition to this Christmas fest I will be going to a julebord (Christmas buffet) at Sons of Norway and a Christmas lunch as the Seamen’s Church in Los Angeles. Lots of good food (not lutefisk) at both places. Christmas will always be the big Norwegian holiday.

Graut-teamet fra grautfesten i 59th Street kjørkja. De laga grauten i 30 år (etter episoden med skåve). Fra venstre til høyre: Aslaug Fredriksen, Selma Abrahamsen, Tora Abrahamsen (Selma og Tora kom fra Lyding). Foto: Myrna Fredriksen Scott.

Da jeg vokste opp i Brooklyn var det mange som dro på gudtjeneste på julafta. Men vi var ikke blant dem. Det var liksom ikke plass i programmet til det. Graut midt på dagen, middag med pinnekjøtt og moltekrem til dessert, oppvasken etterpå og alle presangene, ga ikke plass til noe kirkebesøk. Likevel blei det masse kirkebesøk i jula.

Før jul var det grautfest i 59th Street kjørkja. Da var salen nede i kirka fylt til siste plass og det blei servert risgraut, småkaker og frukt. Det var ved en slik fest at menighetens store katastrofer skjedde. Det var “skåve” i grauten. Det var sjølsagt mandel i grauten og et år var det min nevø, Lloyd Byremo som fikk mandelen. Han sprang fram på sokkelesten mens han ropte ut: “I got the nut in the graut.” Han dro stolt heim til mormor og morfar med marsipangrisen, men oppdaga at verken han eller de to andre søskene likte den. Mor mi stoppa dem i det de holdt på kaste den i søpla, ho var svært glad i marsipan. Det var en svært barnevennlig fest. Ved vanlige norske gudstjenester i kirka var talen på omtrent 45 minutter. På denne festen var det en liten andakt. Det var også underholdning. Det jeg husker best året da Reidar Senum fikk tilbake juletreet han hadde kasta året før slik at han ikke skulle måtte bruke penger på nytt tre. Noen hadde “stjålet” treet etter at han hadde kasta det og oppbevart det i ett år.

Etter jul var det tid til alle juletrefestene. I 59th Street kjørkja var det ikke mindre enn 4 fester. Den ene festen var på engelsk, arrangert av den engelske kvinneforeningen, Martha Mary Society. Det var det “dårligste” festen. Det syntes jeg i alle fall som guttunge. Maten var kjøpt i butikken. De andre tre blei arrangert av de tre norske kvinneforeningene Solglimt, Hjelpsom og Fredens Bånds kvinneforening. Favoritten var den sistnevnte, mammas forening. Dette var de yngre kvinnene i menigheten. Her var det flotte norske smørbrød. Mamma brukte en hel dag på å koke flere gallons med gomme. Alma Oudalstøl lagde kalvedans (kalvesus) i tillegg til masse andre gode smørbrød som de andre kvinnene lagde. Og så småkaker og flotte kaker, blant annet cherry pie. Og som alle de andre juletrefestene, måtte det være gang rundt juletreet.

I tillegg til 59th Street kjørkja stod andre menigheter på lista. En av dem var 66th Street kjørkja. Her fikk maten null poeng. De gjorde ferdig en brun pose med en bolle og et appelsin kvelden før som blei levert ut. Det som gjorde stort inntrykk var Norma Andreasen. Jeg satt spent i kirkebenken mens hun stod foran og tegnet et bilde med kritt. Vi i salen satt og lurte på hva sluttresultatet skulle bli. Norma var misjonær i Sør Amerika i en del år og kom siden heim til Brooklyn for å passe foreldrene sine. Hun snakka flytende norsk, men fikk aldri råd til å dra til Norge. Jeg husker ikke en eneste tale fra juletrefestene i 66th Street kjørka. Men i tillegg til Norma husker jeg organisten Rolf Reinertsen fra Lyngdal og mannskvartetten.

En juletrefesttale som jeg er husker var i 46th Street kjørkja. Arne Aano var på besøk. Det er ikke sjølve talen jeg husker, men gråten og trekkspillet hans. Han blei regna som Misjonssambandets pinsevenn. Denne festen blei arrangert av Kvåslaget. Det fantes en god del nordmenn i New York-området som hadde gått på Kvås Ungdomskole (Folkehøgskole) og disse hadde dannet sitt eget lagt.

I tillegg sto Frelsesarmeen på lista. Det var alltid en opplevelse å dra dit. I tillegg til juletrefest var dette stedet å dra på basar. Det var “forbudt” med basar i 59th Street kjørkja. Dette blei sammenlikna med Jesus som jagde bort selgerne i templet. Som alle de andre arrangementene på Frelsesarmeen, foregikk disse på en blanding av norsk, svensk og engelsk og med masse sang fra strengebåndet.

I 59th Street kjørkja fantes det også et par julesanger som var på svartelista: “Jeg gikk meg over sjø og land”, og “Så går vi rundt om en enerbærbusk”. Men det fantes et sted jeg fikk gå rundt juletreet å synge disse julesangene og gjøre bevegelsene. Dette var på juletrefester på Sjømannskjerka. I tillegg var det kjempegøy når sjøfolkene fikk gaver som foreninger i Norge hadde pakket med morosomme lapper om hvem som skulle ha presangen. Sjøfolk blei henta på de forskjellige båtene som lå inne. Jeg glemte forresten at det også var en femte juletrefest i 59th Street kjørkja, sjømannsfesten, bare uten de to ovennevte sangene, men med masse god mat.

Nå er det slutt på disse tidene. I år blir det nok bare én juletrefest og det blir på Sons of Norway. Det blir gang rundt juletreet og norske småkaker. Det jeg har oppdaga er at jeg kan mange flere vers på norske julesanger enn de engelske takket være alle juletrefestene som guttunge. I tillegg til denne juletrefesten blir det julebord på Sons of Norway and julelunsj på Sjømannskjerka i Los Angeles. Masse god mat (uten lutefiks) på begge stedene. Jula blir alltid den store norske høgtida.

The Larsen family. Per and Josse, and the kids Wenche, Grace, og Per Rune.

Celebrating Christmas in Brooklyn was quite different from our Christmases in Norway. Our first Christmas in Brooklyn was in 1964. My family, consisting of mom Josse, dad Per, sister Wenche (7), baby brother Per Rune and myself (10), had just arrived on the Oslofjord at the end of October. In Norway, the preparations for Christmas didn’t start until December, we didn’t even trim the tree until Christmas Eve morning. In America, everything started way earlier than that, and was on a much grander scale, at least it was in New York.

My memories of that first Christmas in Brooklyn started with the Macy’s Thanksgiving Day parade. We were so fortunate that our friends the Olsen’s from Kvinesdal (Stanley and Marie) had 3 kids our age, (Wenche, Raymond and Sylvi), and they were so fortunate to have a tante Thelma who volunteered to take the 4 older kids into Manhattan to watch the parade! What an event that was for two little Norwegian girls! We had only just gotten our first TV ever, and faithfully watched the popular children shows of that time, even though we could barely understand a word. And here we were, seeing “Soupy Sales” live and in person, on a float, in a parade that was taking place in a city filled with tall skyscrapers, what a thrill! The balloons, the bands, the smells, the sights, the sounds, the throngs of people, plus the fact that it was too hot to wear a coat at the end of November since it was unusually warm that year, all left us in awe. I still remember tante Thelma buying us all a plastic Santa in his red suit with real white “fur” riding a white plastic horse, attached to a wooden stick with elastic so that he bobbed up and down when you carried him around. I think I still have that horse somewhere…

I don’t remember being too involved with the Christmas preparations. Most of them happened while we were in school, or asleep. I do remember our mother bringing us into the “city” for Christmas shopping. While that was exciting at first, after several hours my sister and I had had enough and were wondering why our mother seemed to be able to shop forever. I guess we didn’t realize what a joy it must have been for her to be able to actually buy our dresses instead of making them herself, which is what she did in Norway. In America, everything was a bargain, even the beautiful Amerika-kjoler, nylon dresses, with the tulle petticoats, that we were given for Christmas that year, light blue for my blonde, blue-eyed sister and pink for me, the brunette.

We were allowed to polish the silver. Mom would set us up at the dining room table with newspaper, cloths and polish and we would polish and polish until the silver was gleaming. Every year 13 kinds of cookies would have to be made, each stored in its own tin. There would be fattigmann, smultringer, sirupssnipper, berlinerkranser, peppernøtter and småkaker. We would have fun helping with those, using the cookie cutters to cut out hearts, stars and reindeer.

My mother grew up in Stavanger which at that time was a “dry” city, so no tomtebrygg (homemade beer) in her home. My dad was from Porsgrunn where there wouldn’t have been Christmas without it. So my parents tried to continue the tradition in Brooklyn too. Only problem, the basement wasn’t cold enough for fermenting the beer, so all the corks popped. The following year when my dad’s parents spent Christmas with us, farmor said, “for noe tull” and went ahead and made her “tomtebrygg”. Well, same thing happened, so ever after, it was Coke and 7-up with Christmas dinner, and maybe cider.

Christmas dinner was always on Christmas Eve. Everything happened on Christmas Eve. We would trim the tree in the morning while my mother made julekake for the next day’s breakfast and started on her Christmas dinner while setting the table with her special centerpiece which was a square mirror covered in fake snow to resemble a skating rink, a small crèche and some other figurines, nothing elaborate, but we thought it was so perfect. Lucky for us, my dad’s family dinner traditions had won out over my mother’s. While she grew up with torsk (fish) and lamb for julaften, my father’s family had svinestek (pork roast)! It still only feels like Christmas if the svinestek is roasting in the oven and the surkål (Norwegian sauerkraut) is simmering on the stove. Mom would cook the stek with onions and prunes on the side. She would also add ribs and pork chops. There would be surkål, rosenkål, other vegetables, and of course, boiled potatoes. Before having our anticipated meal, all the candles would be lit, hundreds it seemed like, no electric lights would be on except for the tree. My dad would read the juleevangeliet in Luke: In those days a decree went out…

Eventually we became a little more Americanized in our Christmas traditions. We would trim our tree in early December, and we would decorate the outside of our house, not just the inside. We did still always dress up for Christmas Eve in our new Christmas dresses, and we always opened our presents Christmas Eve. Santa only brought the stockings we received the following morning, hanging on our bed-posts, and filled with candies, fruit and nuts. With all the shopping and baking and cleaning and polishing, we never forgot what Christmas was all about, the birth of a Savior, who is Christ the Lord!

Since my father was a pastor in 59th street church, our lives centered very much around church. Christmas morning was the highlight of the year. We would all be dressed in our Christmas best to attend service in the morning at our church decorated with Christmas trees, wreaths and garland. Fredens Baand always had a big juletrefest where we had julegrøt and our turn singing around the Christmas tree. It seems like the juletrefests went on for weeks. As “preacher’s kids” we were not fortunate enough to have any extended family nearby, no aunts or uncles, cousins or grandparents. So our “family” became members of our congregation. In those days it wasn’t “proper” for children to call adults by their first names. Since herr and fru so and so sounded too formal, all the adults became tante og onkel. We had so many tanter and onkler in 59th street! Blessed were we to have so many caring people looking after us and loving us as if we actually were their family. I still feel a kinship with their children and grand-children.

To this day I joyfully remember our Christmases in Brooklyn. I have tried to carry on the traditions with my own family and have managed somewhat, but it’s a different day and age and nothing will ever compare to the special memories I have of Christmas in Brooklyn in the 60’s and 70’s.

Grace Larsen Engler
Miami, Florida

Familien Larsen. Josse og Per, og barna Wenche, Grace og Per Rune.

De fleste som har bodd i Brooklyn, kjenner til pastor Per W. Larsen som var pastor i 59th Street kirken i mange år og etter at han ble pensjonist var han norsk pastor i 46th Street kirken fram til 2001. Her skriver hans datter, Grace, om hennes opplevelser i forbindelse med jul i Brooklyn.

Mye mer storslått enn Norge

Det å feire jul i Brooklyn var ganske annerledes enn jul i Norge. Vår første jul i Brooklyn var i 1964. Min familie som bestod av mor, Josse, far, Per, søster Wenche (7), og lillebror Per Rune og meg (10) hadde nettopp kommet med Oslofjord på slutten av oktober. I Norge begynte ikke juleforberedelsene før i desember. Vi pyntet ikke engang treet før morgenen på julaften. I Amerika begynte alt mye tidligere og var mye mer storslått, i alle fall i New York.

Minnene mine fra den første julen i Brooklyn begynte med Macy’s-paraden på Thanksgiving dag. Vi var så heldige at våre venner, familien Olsen fra Kvinesdal (Stanley og Marie) hadde tre barn på vår alder, (Wenche, Raymond og Sylvi), og de var så heldige at de hadde en tante Thelma som meldte seg frivillig for å ta oss fire eldre barna til Manhattan for å se paraden! Litt av en begivenhet for to små norske jentene! Vi hadde nettopp fått vår aller første TV, og så trofast på alle de populære barneprogrammene på den tiden, selv om vi nesten ikke forstod et eneste ord. Og så var vi der og kunne se “Soupy Sales”, som vi hadde sett på TV, der han satt på en “float” i paraden som fant sted i en by fylt med høye skyskrapere. Så spennende! Ballongene, korpsene, luktene, alt å se, lydene, menneskemassen samt at det var for varmt til å gå med jakke på slutten av november fordi det var spesielt varmt det året. Vi stod i undring. Jeg husker fremdeles at tante Thelma kjøpte og ga oss alle en Santa i plast med rød dress og ”ekte” hvitt skjegg som red på en plasthest som var festet til en trepinne med strikk slik at han spratt opp og ned mens vi gikk rundt med dem. Jeg tror jeg fremdeles har hesten ett eller annet sted…

Jeg husker ikke at jeg var spesielt involvert i juleforberedelsene. Det meste av det skjedde mens vi var på skolen eller sov. Men jeg husker at mamma tok oss med til “byen” for å handle til jul. I begynnelsen var det spennende, men etter noen timer hadde jeg og min søster fått nok og lurte på hvorfor det så ut som mamma kunne handle i all evighet. Jeg forstod vel egentlig ikke hvilken glede det var for henne å kunne kjøpe kjoler til oss istedenfor å sy dem selv, noe hun gjorde i Norge. Alt var billig i Amerika, til og med de flotte Amerika-kjolene, nylon-kjoler, med underkjoler med tyll, som vi fikk til jul det året, lysblått til min søster som var blond og hadde blå øyne, og jeg fikk rosa som hadde brunt hår.

Vi fikk lov til å pusse sølvet. Mamma plassert oss ved spisestuebordet med aviser, kluter og pussemiddel, og vi pusset og pusset til sølvet skinte. Hvert år laget mamma 13 sorter småkaker, hver sort plassert i sin egen kakeboks. Hun lagde fattigmann, smultringer, sirupssnipper, berlinerkranser, peppernøtter og småkaker. Det var gøy å hjelpe til og skjære ut hjerter, stjerner og reinsdyr.

Min mor vokste opp i Stavanger som på den tiden var en “tørrlagt” by, derfor fantes det ikke noe tomtebrygg hjemme hos dem. Min far var fra Porsgrunn der det ikke ville vært jul uten tomtebrygg. Derfor forsøkte mine foreldre å videreføre denne tradisjonen i Brooklyn. Det eneste problemet var at kjelleren ikke var kald nok til at ølet gjæret riktig, og korkene spratt av. Året etterpå da min fars foreldre var hos oss i julen, sa farmor: ”For noe tull” og gikk igang med å lage tomtebrygg. Det samme skjedde igjen og det ble Cola og 7-up og kanskje cider til julemiddagen etter det.

Julemiddagen var alltid på julaften. Alt skjedde på julaften. Vi pyntet treet om morgenen mens mamma lagde julekake som vi skulle ha til frokost neste dag, og hun begynte på julemiddagen og dekket på bordet med den spesielle bordoppsatsen som var et firekantet speil som var dekket med kunstig snø som skulle se ut som en skøytebane og med en julekrybbe og andre små figurer. Ingenting overdådig, men vi syntes det var perfekt. Vi var heldige fordi det var middagstradisjonene til pappas familie som vant over mammas. Hjemme hos mamma var det torsk og lam på julaften, hos pappa var det svinestek! Den dag i dag kjennes det bare ut som jul hvis svinesteken står i ovnen og surkålen står på komfyren. Mamma stekte steken med løk og svisker på siden. I tillegg hadde hun ribber og svinekoteletter. Vi hadde surkål, rosenkål og andre grønnsaker, og selvsagt kokte poteter. Før vi skulle spise, skulle alle stearinlysene tennes. Det virket som det var hundrevis av dem. De eneste elektriske lysene som var tent, var dem som fantes på treet. Min far leste juleevangeliet i Lukas: Det skjedde i de dager…

Etterhvert ble vi litt mer amerikanisert når det gjaldt våre juletradisjonene. Vi pyntet juletreet i begynnelsen av desember, og vi pyntet utenpå huset og ikke bare inni huset. Men vi fortsatte med å pynte oss på julaften med våre nye julekjoler, og vi åpnet våre presanger på julaften. Julenissen kom bare med gaver i våre “Christmas stockings” (strømper) som hang på sengestolpen. Disse ble åpnet på juledags-morgen og var fylt med sukkertøy, frukt og nøtter. Til tross for alt shopping og baking og rengjøring og pussing, glemte vi aldri hva som var den egentlig grunnen til jul, vår frelser som er Kristus vår Herre, ble født!

Fordi min far var pastor i 59th Street kirken kretset våre liv svært mye rundt menigheten. Juledags-morgen var årets høytid. Vi var alle kledd i de fineste klærne vi hadde og dro på gudstjeneste om morgenen i vår menighet som var pyntet med juletrær og julepynt. Fredens Baand hadde alltid en stor juletrefest der vi spiste julegrøt og fikk gå rundt juletreet. Det virket som juletrefestene holdt på i ukevis. Som barn til en pastor, hadde vi dessverre ikke andre familiemedlemmer rundt oss, ikke noen tanter eller onkler, kusiner eller besteforeldre. Vår “familie” ble medlemmene i menigheten. På den tiden var det upassende for barn å bruke fornavnene til de voksne. Fordi herr og fri lydde alt for formelt, ble alle de voksne tanter og onkler. Vi hadde så mange tanter og onkler i 59th street kirken! Vi var velsignet som hadde så mange mennesker som brydde seg om oss og som var glad i oss, som om vi var en del av deres familie. Jeg føler fremdeles at jeg er i familie med deres barn og barnebarn.

Den dag i dag husker jeg med glede tilbake på julene i Brooklyn. Jeg har forsøkt å videreformidle tradisjonene i min egen familie og har klart det til en viss grad, men vi lever i en annen tid og ingenting vil noen gang kunne sammenlignes med de spesielle minnene fra jul i Brooklyn på 60- og 70-tallet.

Grace Larsen Engler
Miami, Florida

Foto: Familien Dugan, Kirsten, Astrid, Johannes, Erling

Det hele begynte i 1922 på garden Netland i Fjotland. Sistemann, mor mi, blei født. De eldre søskene var alle oppkalt etter andre slektninger. Derfor spurte mamma sin far hvem hun var oppkalt etter og fikk vite at hun var oppkalt etter ei gammel jente borte i Eiken som heit Astrid.

Tida på Netland blei kort. Bestefar, Ole Andreas Netland, hadde skrevet under på et lån som blei misligholdt av en slektning og bestefar mista garden. Mamma fekk vokse opp under fattige kår i Risnes der bestefar leide et hus. Heldigvis var åna nærmeste nabo og fisk sto på menyen ved de fleste måltidene. Det utrolige er at nettopp steikt makrell var mammas favoritt gjennom hele livet. Dette var før brua blei bygde i Risnes og mamma tjente penger ved å ro over åna for å hente folk som kom oppover dalen med ruta og skulle til Risnes. Bestemor, Bolette Ovedal Netland, var alltid redd at mamma skulle drukna da hun skulle ut å ro og derfor fikk hun aldri lov til å lære å svømme.

Gjestfrihet sto i høgsete i heimen i Risnes. Da gjestene kom blei alltid satt fram mat på bordet. Men mamma fortalte om den ene gangen da hennes mor ba henne hente mer på kjøkkenet. Mamma gjorde som hun ikke hørte det, men bestemor ga seg ikke før mamma utbrøt: “Dør æ’kje meir på kjøkkene.”

Mammas store drøm var å bli barnepleier. Dessverre kom krigen og drømmen kunne aldri gå i oppfyllelsen. I stedet blei å å jobbe på Knaben. En fordel ved å jobbe der var alle de unge menn som blei tvangssendt dit av tyskerne. Blant dem var en unge kvindøl, Johannes (i Bakkan) Dugan. Første gang mamma fikk så ham var da ha var på veg til utedoen. Det var visst “Love at first sight.” Det blei bryllup og bestemor leverte inn gull som blei smelta om til gifteringer.

Kirsten blei født og det blei å bu på forskjellige steder. Pappa dro på anlegg. Han var blant anna på Mår-anlegget og hele familien dro til Rjukan og opp med taubanen for å bu på Hardangervidda. Da jeg blei født budde de på Rafoss der de leide gård og pappa jobba på Trælandsfos. De sleit hardt og pappa dro til Brooklyn i 1955, mens vi flytta til Åmot og så til Liknes. Rart å tenke at der vi bodde midt i “Nese” hadde vi ikke bad. Lørdagsbadet fant sted i en balje på kjøkkenet og utedoen var opp mot Fjotlandsgata.

Mamma ville ikke til Amerika, men til slutt gikk hun med å dra i 2 år. I mars 1959 gikk turen til Brooklyn og mammas “to år” i Amerika varte fram til 1974. Mamma regna alltid disse åra som de beste. Her var det familie, venner, kjentfolk , kvinneforening, menighet, norske butikker, arbeid. Men i 1974 var alt dette på veg til å forsvinne i det Brooklyn var under stadig forandring. Turen gikk “heim” til Kvinesdal og nytt hus i Hamrebakkan. Her skulle det vise seg at den beste “menigheten” var faktisk “Hjerte- og lungeforeningen.” Der fant de gode venner og ei gruppe som de kunne støtte og bli støttet av.

Åra i Brooklyn hadde satt sine spor, ikke minst språkmessig. Mamma forsøkte å ikke “mikse”, men var ikke alltid helt vellykka. En gang var hun inne i en butikk i Liknes og spurte: “Kan eg få en “resit” for eg ska’je ha de’ sjæl.”

Pappa døde i 1994 og mamma flytta “ner a Nese.” Der var alt innen gangavstand.

De siste 11 åra har mamma budd på Kvinesdalsheimen på samme post hele tida, Post 3. Jeg kan ikke fortelle hvor stor pris seg setter på betjeninga som har tatt seg mamma. Jeg veit at hun ikke alltid har vært den ideelle pasienten. Jeg har også sett åssen en kjærlig stemme har roa henne ned og frykten har forlatt hennes ansikt.

Nå er all frykt borte for henne, og jeg sitter igjen med minnene fra hennes lange liv.

//Erling Dugan

Jeg var fem, vi skulle flytte fra Kvinesdal til Brooklyn, jeg snakka bare kvinesdalsk. Vi budde i Nese’ og nå venta storbyen på oss. Vi flytta i mars og jeg skulle begynne i førsteklasse i september. Jeg var fylt med en spenning og redsel.

Det blei ikke å lære engelsk fra første stund. Heime i Kvinesdal var det bare å gå ned trappa og ut på veien for å leke og treffe venner. Mamma var alt for redd for å slippe meg ut i Brooklyn og det blei til at jeg lekte aleine på golvet i stova.

Da første skoledag kom i september, bestod det engelske ordforrådet mitt av: yes, no og don’t touch it. Jeg dro sammen med mamma og ei fra Narvestad eller gift Narvestad (navn?) som skulle fungere som tolk. Skolen var PS 94. Frøken het Mrs. Livingstone, som var helt fantastisk. Innen det første året snakka jeg engelsk som en innfødt. Vi brukte norsk heime og norsken, eller rettere sagt kvinesdalsk med litt fjotlandsk, ble holdt ved like.

Alt dette var nytt og ukjent, ikke bare for meg, men også for mamma og pappa. Én dag i uka var det assembly. Da var hele skolen samlet i 4. etasje på skolen. Den dagen måtte vi gutter gå med blå bukser, kvit skjorte og rødt slips. Hvis ikke, fikk vi ikke lov til å delta og det kom trussel om å måtte gå til rektor. Men det var faktisk slips-tvang hver dagen, og hver morgen i førsteklasse måtte vi stille opp foran i klasserommet for å kontrollere at neglene og ørene våre var reine og at vi hadde lommetørkle.

Den andre svært alvorlige begivenheten var “Parent-teacher conferences”. Et par ganger i året skulle foreldrene komme for å snakke med lærerne. Dette blei mammas oppgave. Pappa klarte på en eller annen å slippe unna dette. Dette blei igjen en oppgave som krevde tolk de første åra. Mamma dro, svært nervøs. Hun visste det var lite hun og pappa kunne gjøre for å hjelpe meg med skolearbeid. Det var ingen grunn til bekymring. Men det var én ting som de forskjellige lærerne klaga på da det gjaldt meg. Jeg hadde en tendens til å snakke med de andre ungene rundt meg da jeg kjeda meg.

Dette stod også i kommentarfeltet i karakterboka mi. Denne måtte også et foreldre skrive unna på hvert kvartal. Da hadde jeg oppgaven å skrive: WE ARE GLAD HE IS DOING WELL på et stykke papir. Denne teksten kopierte mamma eller pappa inn i karakterboka sammen med underskrift.

“Jordbruk” var også en del av skoleopplegget. Poteter og gullrøtter blei holdt oppe med tannpirkere og balansert på toppen av en avkutta melkekartong. Alle var merka med navn og vi hadde oppgave med å ha riktig mengde vann til alle tider for å få dem til å vokse. Jeg tok oppgaven svært alvorlig, jeg visste hvor skuffa Gud ville være hvis poteten eller gullrotten skulle død. Vinduskarmene i klasserommet, stod tette med alle kartongene.

Melkekartongene hadde vi faktisk nok av. Vi hadde med oss penger til melk og en snack hver dag. Det var stor stas det året jeg var “milk monitor”. Vi dro fra klasserom til klasserom for å levere helmelk. Dette var før “blåmjelk” hadde blitt et krav.

Skolen hadde verken spisesal eller gymsal. Kjelleren var stedet vi spiste nista vår. Det var flaut å sitte med stumpeskjeva med gulost der alle de “amerikanske” ungene hadde “peanutbutter and jelly”. Det var ikke mulig å overbevise mamma om å endre menyen, men jeg må innrømme at jeg faktisk ikke likte peanutbutter and jelly. I  tillegg til pålegget fantes et annet “problem”, nista mi hadde ofte heimebakt brød. Dette var før det igjen blei populært å bake sjøl. Vennene mine var fascinert. Akkurat som melk, som kom fra en butikk og ikke kua, var det vanskelig å forstå at brød kunne komme fra et annet sted enn en butikken.

I førsteklasse var jeg veldig glad de dagene jeg kunne dra heim til lunsj. Vi hadde faktisk én time og hvis mamma ikke var ute på “klinejobb”, kunne jeg komme heim til favorittlunsjen min, fløyelsgraut.

Skoledagen begynte alltid på samme måten. Med hånda over hjertet reiste vi oss og sa “Pledge of Allegience” der vi lovte å være lojal overfor USA. Etterpå var det å synge nasjonalsangen, Star Spangled Banner, mens melodien lydde over høyttaleranlegget. Den ene dagen det var assembly skjedde dette da vi alle var samla. Den dagen blei det også lest et kapittel fra Salmenes bok og rektor ba en bønn etterpå. Da jeg begynte på junior high school var dette blitt forbudt og det var slutt på bibel og bønn i de offentlige skolene.

I Norge strikka gutten skjerf. Vi brukt garn og lagde ting på netting. Det var ideelle morsdagspresanger og bursdagspresanger. Vi skulle utvikle fantasien og lage egen design. Mor mi fikk en rekke forskjellige bokmerker. I fjor så jeg i bibelen til mamma på aldersheimen, og der lå et av dem.

Men sjølsagt var det fokus på engelsk og regning. Det å skrive pent var like viktig som å lære å lese, og begge skulle være unnagjort det første skoleåret. Dette var før fonetikk ble populært og vi brukte “word recognition”-metoden. Dette betyr at du leser ved å gjenkjenne ord istedenfor å for uttalte hver bokstav. Så var det videre med å lære grammatikk. Når tid som helst i løpet av dagen kunne vi bli bedt om å stå opp å ramse opp en av gangetabellene uten å nøle. Alt skulle være “second nature”.

Har oppdaga at mye av lærdommen sitter fast på grunn av pugging og at deg jeg lærte sitter fast nettopp som “second nature”. Og jeg setter pris på lærere som så på sin oppgave som et kall og det jeg fikke lære og har brukt seinere i livet.

//Erling Dugan

Foto: Bokmerkeprosjekt med netting og garn

Så var det slutt på “Soot in the Eye.” Som unger i Brooklyn lydde “Syttende mai” som de engelse ordene for “sot i øyet.” Jeg var tilbake i New York ei veke for å feire og skulle bu hos Myrna Fredriksen Scott og Tom i bydelen Staten Island. Jeg og Myrna vokste opp sammen i 59th Street kjørkja. Mødrene våre var begge med i Fredens Bånd Kvinneforening eller “Freddy’s Band” som vi kalte det. Henne mor kom fra Jølle på Lista og hennes far kom fra Kristiansand. Men hun forteller stolt at hun hadde ei tante fra Fjotland.

Feiringen begynte på Staten Island på sjølveste 17. mai. Jeg og Myrna skulle dra på Nansen Lodge som er en av de to Sons og Norway lodgene på øya. Nansen kjøpte en bondegård på 50-tallet der de bygde klubbhus. Før Verazanno-brua blei åpna i 1964, hadde Staten Island kun ferjebindelse med resten av New York City med ferje til Brooklyn og Manhattan. Husker godt alle timene med venting for å bli med ferja fra Brooklyn og de gangene jeg presterte å bli sjøsjuk på overfarten. Med brua kom masse husbygging og en masse folk flytta fra Brooklyn til Staten Island, ikke minst italienere, men også en god del nordmenn.

På Nansen blei det spilt opp til dans med Sverre Risdal fra Arendal , her var det sang med Hellvik mannskors (utenfor Egersund) som hadde kommet til New York for å feire 17. mai. De hadde tidligere på dagen sunget i Sjømannskjerka på Manhattan der dagen alltid feires på sjølve dagen. Der var det flere enn 1000 mennesker tilstede. Heldvigvis hadde menigheten fått lov til å stenge av hele gata foran kjerka for å ha “block party” ute i tillegg til arrrangementene inni sjølve kjerka.

Men det som imponerte mest på Nansen var maten. Har var det dekka koldtbord med fiskeboller, kjøttboller, kjøttpølser, medisterpølser, laks, sild, ost og masse salater. Alt gikk ryddig for seg der bordnumrene blei trukket ut etterhvert. Da desserten blei servert fant vi ut at nordmenn her i New York kanskje har lært noe av å bu her. Er du redd for at det ikke er nok krumkaker, kransekake og riskrem, gjelder å det være først i køen. Jeg og Myrna stod i køen og plutselig hadde vi fem eldre damer foran oss. Ingen grunn til bekrymring, det var plenty mat, alle var nok stoppfull etterpå.

Dagen etterpå gikk turen til Brooklyn og Viking Festival. Dette skjer i Bliss Park som egentlig heter Owl’s Head Park. Det finnes imidlertid en forklaring på navnet vi alltid brukte. Det var Bliss-familien som ga byen eiendommen for å gjøre det til park. Her skulle jeg møte en jødisk kammerat som bur i bydelen Queens som kom sammen med en kammerat fra Indonesia. Her fikk de møte viking/norsk kultur med alt fra vikinghjelm i plast med horn til demonstrasjon av ekte viking-ferdigheter, underholdning samt ertesuppe, lapskaus og karbonadesmørbrød med løk.

Dette er bydelen Bay Ridge som tidligere hadde en stor norsk minoritet. I dag er araberne de store minoriteten. Derfor valgt vi tre å dra på arabisk restaurant. Her var dagens rett, vaktel. Denne måtte jeg prøve. Kammeraten min er vegeterianer og ba meg å ikke snakke om at jeg spiste to små søte fugler.

Kvelden var ung og neste stopp var 66th Street kjørka. Han som skulle tale etter paraden neste dag skulle fortelle om en stiftelse han hadde starta. Dette var kvindølen Rune Edvardsen som fortalte om Dina Stiftelsen og arbeidet blant voldtatte barn i Congo. Han rørte ved hjertene og da han fortalte om jentene de ikke hadde plass til blei det satt i gang innsamlingaksjon i Brooklyn.

Søndag var den store dagen i Brooklyn. Det starta med brunch med Brooklyn Norwegians on Facebook. Dette er gruppa jeg starta i 2011, og vi har nå flere enn 2400 medlemmer. Vi var på et sted som heter Salty Dog. Her gikk maten og praten ned på høykant. Så var det tid å stille opp for å gå i paraden. Værmeldinga som hadde sagt at det skulle klarne opp, viste seg å ikke være sant. Vi marsjerte i duskeregn. Miss Norway of Greater New York valgte å bare være med på en del av paraden. Hun satt i åpen bil og ville ikke ødelegge hårfryseren. I gruppa vår var kvinnene stolt av å masjere og kalte det bare “a bad hair day”.

Vi i Brooklyn Norwegians gruppa hadde omtrent 50 stykker som masjerte. Den mest sjarmerende var den lille jenta med oldefar fra Fåland i Hægebostad. Hun hadde fått nye solbriller dagen før og de måtte hun sjølsagt ha på til tross for regnet.

Etter paraden var det taler og sang ved Leif Ericson Park. Så var det tid til mat og turen gikk til Danskeklubben der Smörgåsbandet underholdt og det jeg hadde karbonadekaker med kokte “jårpla” og kålstuing til middag. Dagen blei avslutta med Norsk nasjonalfest i 66th Street kjørka der Rune Edvardsen talte og etterpå var det rundstykker og kaker nede i kjelleren. Der satt det kvindøler rundt et bord og en av dem, Ole Hansen, som var på besøk nevnte spalten til han Erling Dugan som skreiv fra Brooklyn og som han syns var bra. I det jeg setter meg ned, ser jeg Rune peke mot meg.

Jeg ser tilbake på ei veke der jeg fikk treffe masse mennesker, spise god mat, være stolt av å være norsk samt være stolt av å ha vokst opp i Brooklyn.

//Erling Dugan

Foto: Janet Faaland og etterkommere

Jeg hadde mange venner i oppveksten i Brooklyn som hadde norske foreldre. Heimen hos noen av dem var det slik at norsk blei brukt. Det er kanskje feil å kalle det norsk. Norsken inneholdt ord som “garbiss”, “striten”, “subbveien” og “trunken”. Hos andre var foreldrene innstilt på å bli “amerikanere” og alt skulle foregå på engelsk. Engelsk er jo et mye rikere språk enn norsk når det gjelder ordforråd. Likevel kraup det inn noe norske ord hos disse engelsktalende familiene.

Hos bestekameraten min Les, gikk på engelsk. Det komiske er at når faren fra Lyngdal snakka til meg, gikk det på norsk. Da Les brukte ordet “skjegg” påpekte jeg at det ikke var et engelsk ord. Jo, visst var det det, mente han. Det finnes faktisk ikke et engelsk begrep som dekker dette annet enn “facial hair”, altså “hår i ansiktet”. Alternativet blir “mustache” og “beard”.

Dette temaet blei tatt opp i facebook-gruppa, Brooklyn Norwegians, og da kom det fram en del norske ord.

Karin hadde også en opplevelse med ordet “skjegg”. Læreren i 6. klasse fortalte henne at “skjegg” ikke var et ord. Hun var helt sikker på at det var et ord og læreren hennes fikk henne til å slå opp ordboka. Hun var svært overrasket da hun ikke kunne finne det. Hun gikk heim og spurte mora hvordan ordet blei stavet og da oppdaga hun at det var et norsk ord.

“Skalk” var et anna ord som blei brukt. Ingrid fortalte at hun var på college før hun oppdaga at “skalk” ikke var et engelsk ord. Hun bruker fremdeles “stikkontakt”. Jeg har lært de siste åra at det “skalk” heter “heel” på engelsk. Altså det samme ordet som hælen på skoen.

“Pynt” går igjen og igjen. “I was never allowed to touch anything in the house because it was for “punt”. Det finnes egentlig ikke et godt ord på engelsk som dekker dette ordet, “decoration” er nok det beste.

“Pynt but also fille.”

“Vaskafila.”

“Tisse.” Lori fortalte at det var i facebook-gruppa at hun oppdaga at dette er faktisk et norsk ord. Det var et helt vanlig ord i oppveksten. Det samme gjelder “skalk”. Nå forstår hun hvorfor vennene så rart på henne da hun brukte dette ordet.

“Dyne.” Vår venner som ikke var norske, brukte ikke dyne. Det hadde bare teppe med overlaken. Flere har oppdaga i voksen alder at dette er et norsk ord. I tilegg er dette et ord som også er i bruk i neste generasjon norsk-amerikanere.

“Dyna, pynt, grydelap, graps, dug.”

“Teppe on the floor.”

“Too forbaska bad.”

“Just a little skvett. Doesn’t everyone say that?”

Karl fortalte at de kun brukte engelsk heime unntatt når foreldrene banna på norsk. Foreldrene visste ikke at det var de norske orda som de som barn kunne. Men de visste at det ikke var lurt å gjenta disse orda da de var i kirka.

“Ha ‘kje peiling.”

“Mom… where is the slikke pot?”

“Are you coming with?” Dette er feil engelsk. (Blir du med?)

“There’s a closet in our living room that has always been called the “stallen”.

“Kos.” Really has no English translation.

Blandingsspråket lever videre. Anne Bente forteller hvordan det er heime hos dem. Mannen sier: Hey Babe, do you know where the fjernkontroll is? Hun svarer: I don’t know. Har du kikka under the couch.

//Erling Dugan

Foto: 17. mai i Brooklyn 2013.

Julen i Brooklyn hadde sine bestemte deler der den første som kom var den kommersielle delen. Julen i butikkene begynte etter Thanksgiving i slutten av november. Nå kryper den stadig nærmere sommer. Kanskje til slutt kan de synge sangen om at julen ikke varer til Påske, men begynner ved påsketider. Butikkene blei pynta til jul og det fantes alt en kunne tenke seg av julepynt. Over ”fift evne” (5th Avenue) hang det opplyste snøfiller. Det var interessant det året jeg var i Brighton Beach ved juletider. Der hang det 7-armede lysestaker til minne om Hanukah istedenfor jul. Dette er et område med masse jøder fra det tidligere Sovjetunionen. Disse er imidlertid vanligvis ikke veldig religiøse. Hovedgrunnen til å de beholdt sin identitet var at det stod i deres ID-kort at de var jøder. Så det er de sovjetiske myndighetene som skal mye av æren for at de beholdt sin identitet. Der hadde jeg også en annen uventa opplevelse. Spiste på jødisk restaurant med svinekoteletter på menyen.

Et annet sted som jula skulle feires, var på skolen. Dette var fremdeles på tidspunktet da vi hadde “Christmas Vacation”. Nå er det “Winter Break”, og det skal ikke skje noe på skolen som minner om jul. Dette er en del av hele diskusjonen om skille mellom kirke og stat. Vi lagde julepynt, men vil nevne at vi aldri lagde do-nisser. Det må være en heil-norsk tradisjon. Vi laga blant anna lange tråder til treet der vi tredde på små kuler og popkorn. Det var i 2. klasse at jeg hadde den store jule-opplevelsen. Skolen skulle ha et program om Jul rundt om verden. Meg og Kathleen skulle synge “Glad jul” sammen som representanter for vår klasse. Vi skulle øve hver for seg slik at vi kunne hele teksten utenat. Det måtte jo være en enkel sak. Skulle du tru… Da vi kom sammen for å synge hadde hun lært teksten på nynorsk og jeg hadde lært den på bokmål.

Heim kom ikke jul før omtrent 1 1/2 veke før jul. Da var vi “tilbake” i Fjotland, nesten i alle fall. De sju sortene skulle bakes. Og “lepsa” skulle lages. Alma Oudastøl bakte, og mamma steikte. Søndagen før jul var helt spesiell. Det var “Svart sundag”. Gardinene var tatt ned, det fantes ikke duker på bordene, vi skulle ha restemiddag (noe som eller var utenkelig på en søndag). Så på mandag blei alt som tilhørte jula satt opp. Santa Claus med sleden og reinsdyra var på plass i vinduet. Nisser hadde vi ikke. Ifølge teologien som hadde blitt med på flyttelasset til Brooklyn hadde de ingenting å gjøre heime hos oss i jula. Julenissen møtte heller ikke opp hos oss for å dele ut pakker (Santa kom heller ikke). Årets far-sønn-begivenhet var turen ned til ”fift evne” for å finne juletre. Det var alltid snøslaps. Jeg husker ikke et eneste år uten snøslaps. Vel heime var det ikke bare å sette opp juletreet. Treet måtte være helt symmetrisk. Pappa kutta greiner nederst og bora hol der det “mangla” greiner, dette til tros for at det var den delen av treet som skulle inn mot veggen. Masse julepynt, inkludert julepynt laga på skolen. Den “norske” delen av treet var fletta korger og norsk flagg (samt amerikanske flagg). Mine kamerater kunne ikke forstå hvorfor vi skulle ha “Valentine Hearts” på et juletre.

Og ingen jul uten norsk mat. Når jeg gjaldt julematen var det fjotlandsmat som mamma hadde vokst opp med. Mine fars foreldre var frie venner og da han vokste opp var det ingen julefeiring hos dem. Det blei regna som en hedensk fest. Pinnesteik på julafta fra Nico. Det var julepresang fra bestemor, mor til mamma. Import av kjøtt var strengt forbudt, men kjøttet kom alltid fram. Den var sjølsagt mye bedre enn den vi fikk hos Fredriksen og Hagen på “eit evne”. Det ene året vi måtte spise den lokale utgaven, var det året som pappa hadde pakka pinnesteika inn for godt slik at den mygla. Jeg måtte på tro og ære aldri la bestemor få vite. Jeg visste også som guttunge at det ikke var mulighet til noen variasjoner når det gjaldt menyen. Det måtte fantes en “lov” “heime” i Norge som måtte følges til tross for at vi var i USA. Pinnekjøtt, kålrabistappe, kålstuing og jårpla. Dessert var moltekrem. Moltene kom faktisk fra Canada på boks.

Ifølge loven skulle det være svinekoteletter, surkål, ertestuing og jårpla på første juledag. Den dagen ble resten av risgrauten vi hadde hatt midt på dagen på julafta, brukt til svisker og ris. Omtrent riskrem med kokte svisker. Absolutt min favoritt.

Hos oss varte jula mye lengre enn hos mange andre. Den 26. desember fantes det allerede juletrær ute på gata som hadde blitt kasta. Juletreet fikk lov til å stå til 20. dags jul. Mamma hadde laga så mange småkaker at de varte faktisk så lenge. Så lenge, at pappa lurte på om mamma hadde tørka støv av dem. Det er rart åssen småkakene smaker absolutt best før jul. Og det som var aller best var å kunne spise deigen. Men mamma hadde advart meg at hvis jeg spiste for mye deig ville magen blåse opp og eksplodere. Og sjølsagt ville jeg ikke gå glipp av jula og julepresangene som allerede var kjøpt ved å jeg spiste meg ihjel på småkakedeig.

Julegleda var stor. Forventningene på  forhånd og sjølve opplevelsene vil alltid blir minner som sitter fast og skaper fremdeles glede i dag når jeg tenker tilbake på dem.

//Erling Dugan

Erling forteller i et halvtimes intervju med Kvinesdal.no om hvordan han opplevde oppveksten i Brooklyn, USA på 50-tallet og utover. Programleder: Mira Svartnes Thorsen

Han flyttet fra et loft på Rafoss i 1953 og bodde hele barndommen i Brooklyn. Med unntak av noen få år i Telemark har han bodd mesteparten av sitt voksne liv i California. Nå 60 år etter har utvandret kvindøl Erling Dugan flyttet tilbake til sin kjæreste hjembygd Kvinesdal.

Erling har vært fast spaltist på Kvinesdal.no gjennom 4 år. Hans spalte leses fast av mange, både fra USA og andre steder enn Kvinesdal. Og man undres over hans utømmelige minne. Erling sine historier ser nærmest ut til å ingen ende ta. Per i dag har han skrevet nesten 100 artikler om en utvandret kvindøl sine betraktninger fra sitt liv i USA. De tre siste årene har han også engasjert andre kvindøler i USA til å fortelle sine julehistorier fra livet i Brooklyn på 50 og 60-tallet. Både på engelsk og norsk.

Hans engasjement som spaltist på Kvinesdal.no var en direkte årsak til hans engasjement i Facebook gruppa Brooklyn Norwegians. Innlegg fra medlemmene i gruppa er uendelig lang og har uten tvil gjort Kvinesdal sitt bånd til USA sterkere enn på mange år. Mange har funnet tilbake til gode venner fra barndommen i Brooklyn og besøkene mellom USA og Kvinesdal har vært mange etter det. Også til andre steder av landet. Flere fra Kvinesdal har blant annet reist til USA og feiret 17. mai med venner fra Brooklyn Norwegians.
Barndomsvenner de aldri hadde funnet uten Erling og Brooklyn Norwegians! Innleggene representerer en utrolig mengde kulturhistorie om Kvindøler og andre utvandrere sitt liv i USA gjennom over 100 år.

Brooklyn Norwegians:
Walk down memory lane if you’re Norwegian with ties to Brooklyn. Share favorite stories, pictures and recipes. No political or religious out bursts, just good clean Norwegian fun. Under the group picture, click on files, you will find loads of recipes that most of us grew up with. ENJOY. Visit the group here!

Hvem er Erling Dugan:
Født på Rafoss i 1953.
Flytta til Brooklyn som 5-åring der jeg vokste opp.
Mamma fra Risnes og pappa fra Gjemlestad.
Bor i Sør California utenfor Los Angeles.
Jobber som oversetter og tolk. Grunnlegger av den populære Facebook gruppa Brooklyn Norwegians som i dag teller over 2500 medlemmer.
…og ei gång kvindøl, allti kvindøl…

På linken under har Erling snart skrevet en god bok med historier som en Brooklyn Norwegian i USA.

Les Erlings utvandrer historier her!